Debatt

Virker ikke sanksjonene mot Russland?

Hvorfor tar lederen i Norsk-Russisk Handelskammer til orde for en diskusjon om sanksjonene virker, når hun ikke vil diskutere spørsmålet?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Under tittelen «Konsekvensene vil vedvare lenge etter sanksjonene opphører» reflekterer styreleder Liv Monica Stubholt i Norsk-Russisk Handelskammer noen refleksjoner om hvordan sanksjoner virker i praksis (Aftenposten 19. april). De trenger noen viktige korrigeringer. Samtidig lurer jeg: Hvorfor nevner hun ikke elefanten i rommet: Russlands krigføring i Ukraina?

Innledningsvis skriver Stubholt at handel er noe vi i utgangspunktet vil ha mer av. Utsagnet har kun teoretisk interesse. I praksis er handelssanksjoner i seg selv et uttrykk for at man ikke alltid ønsker mer handel for enhver pris. Sanksjonene mot henholdsvis apartheid-regimet i Sør-Afrika og Irans atomvåpenprogram viser dessuten at sanksjoner kan være et effektivt virkemiddel – om man er villig til å ta tiden til hjelp.

Det ligger imidlertid i sakens natur at sanksjonene mot Russland ikke virker over natten. Samtidig finnes det gode grunner for å tro at sanksjonene allerede har bidratt til å kjøle ned Putins militære ambisjoner i Ukraina. Opphever man sanksjonene vil Russland høyst sannsynlig kunne diktere fremtiden til 45 millioner ukrainere.

Videre hevder Stubholt at sanksjoner gjør næringslivet til ufrivillig brikker i et internasjonalt spill. Til det er det å si at internasjonale avtaler, lokale lovendringer, krig og sanksjoner inngår i begrepet politisk risiko, og tilhører næringslivets naturlige utfordringer. Det er næringslivets oppgave å håndtere dette på best mulig måte, uansett hvor urettferdig det kan oppleves. Sanksjonene mot Russland er heller ikke et «spill», men knytter seg til den største sikkerhetspolitiske krisen i nyere europeisk historie.

Stubholt vil også ha oss til å tro at sanksjoner er et utenrikspolitisk budskap om å endre adferd. Sanksjonene mot Russland er imidlertid alvorligere enn som så, og må snarere anses som et politisk og økonomisk pressmiddel. Dessuten er det ingenting som tilsier at disse sanksjonene er av symbolsk karakter, slik hun mer enn antyder. Og ingenting tilsier at de skulle være vanskelige å avvikle, slik hun også antyder: Vesten vil trolig si seg fornøyd dersom man får stanset Putins krigføring i Øst-Ukraina og presset ham til å etterleve Minsk-avtalene.

Perspektivløst tåkeprat

Verre er det at Stubholt tåkelegger problemstillingen ved å skrive at sanksjonene er ment å skulle påvirke russisk utenrikspolitikk. Det er en helt meningsløs beskrivelse, med mindre man har et bevisst ønske om å fortie faktum. La meg derfor slå fast følgende: Russland har invadert og annektert Krimhalvøya, og er den drivende part i krigen i Donbas-regionen i Øst-Ukraina.

Uten Russlands deltagelse hadde krigen i Øst-Ukraina vært over før den startet. Russland har beskutt ukrainske regjeringsstyrker med tungt artilleri fra russisk territorium, og har ved flere anledninger sendt inn store hæravdelinger. Slaget ved Ilovaisk kan tjene som eksempel, der russiske styrker drepte nær 1 000 ukrainske soldater i løpet av noen dager.

Dette er bakgrunnen for at aktoratet ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) mener at Ukraina og Russland er i væpnet internasjonal konflikt med hverandre i Øst-Ukraina. Eller folkelig sagt: At Russland har gått til militært angrep på Ukraina.

Samtidig vet vi at Russland støtter separatistene med våpen og ammunisjon, militære kjøretøy, rådgivere og soldater, og finansierer virksomheten. I realiteten er separatistene ingenting annet enn et skalkeskjul for Russlands geopolitiske interesser. Et eksempel: Til tross for at separatistene kontrollerer et område med 3 millioner innbyggere, råder de over flere stridsvogner og pansrede kjøretøy enn hva Frankrike, Tyskland og Storbritannia har til sammen.

Russlands endelige mål er utvilsomt å forhindre at Ukraina utvikler seg til å bli et vellykket demokrati som kan integrere seg med Vesten. Det vil Russland kunne oppnå dersom Donbas-regionen gis indre selvstyre. Gjennom krigen forsøker Russland å tvinge Ukraina til å gå med på dette. Går ikke dette vil Russland kunne la krigen gå over til å bli en såkalt frossen konflikt, og oppnå noe av det samme resultatet. Sanksjonene handler om å presse Russland til å avstå fra dette.

Resultatet av Russlands «destabilisering» har så langt medført 10 000 tapte menneskeliv, 30 000 skadde, mens 1,7 millioner ukrainere er blitt flyktninger i eget land. I tillegg kommer enorme materielle ødeleggelser, og en ukrainsk økonomi som – målt i USD – har halvert seg siden krigen startet. Samlet sett er dette en katastrofe for Ukraina.

Når Stubholt fortier dette i sitt innlegg, men fremhever at «markedsposisjoner glipper» for norsk næringsliv i Russland, forblir hennes refleksjoner perspektivløse og et håpløst utgangspunkt for å diskutere om sanksjonene virker.

Samme dag som innlegget stod på trykk sier Stubholt til NRK at det må være lov å diskutere om sanksjonene virker. Litt merkelig da, at hun ikke diskuterer dette spørsmålet i innlegget. Så hva er det egentlig Stubholt vil frem til?

Mer fra: Debatt