«I dag gikk jeg tom for kjærlighet i barnehagen», fortalte en sliten femåring ved middagen. «Det er liksom en boks ved siden av hjertet hvor kjærligheten er. Og i dag da vi lekte ute slo jeg meg og ble lei meg. Men det var ingen voksne som så det, og ingen voksne som kunne trøste meg eller kose meg. Til slutt ble det tomt for kjærlighet inni meg. Og det føltes dumt og trist og ensomt». Det var hjerteskjærende å høre. Og jeg forsto godt hva datteren min mente.
Den siste tiden hadde det vært stor ustabilitet blant personalet på avdelingen. Pedagogisk leder var i permisjon på ubestemt tid. Konstituert ped.leder var sykmeldt. Den ene faste assistenten hadde vært borte så lenge at jeg ikke lenger husket hvorfor, eller om hen skulle komme tilbake. Den andre faste assistenten hadde byttet avdeling. Ungen min savna tryggheten, tøysinga, oversikten og de store klemmene til de voksne hun kjente og var trygg på. Tilbake sto opptil 18 barn i alderen tre til seks år, en fast assistent som var relativt ny på avdelingen, og to vikarer.
Gitt at klokka var mellom ti og tre. Og at den syke hadde vært borte minst 14 dager slik at det faktisk var satt inn vikar for hen. Og at ingen var på ferie, møte eller hadde en sårt tiltrengt og lovfestet pause. For når Oslo kommune smykker seg med en bemanningsnorm på minst tre ansatte per 18 barn over tre år, eller minst tre ansatte per ni barn under tre år, så betyr slett ikke det at verken barna, personalet eller foreldrene kan regne med at de tre ansatte er på jobb samtidig. Nei. Bemanningsnormen handler, har jeg nå lært, om hvor mange årsverk barnehagen har.
Fordi foreldre har behov for å levere og hente barna sine på ulike tidspunkt, og barn har en langt lengre barnehagedag enn hva vi voksne finner oss i, dekker ikke grunnbemanningen hele barnehagens åpningstid. Vi kan levere om morgenen og finne en voksen alene med ti barn. Vi kan hente om ettermiddagen og møte en sliten voksen alene sammen med 14 minst like slitne småunger. Budsjettet dekker ikke vikar ved ferier eller kortere sykdom, så trekk også fra 15 uker hvor disse tre ansatte har lovfestet ferie, og dagene de forståelig nok bikker under for alle basiller og virus de møter i barnehagen. Tre voksne per atten barn? Glem det.
Barnehagen er forpliktet til å følge rammeplanen. En forskrift til loven som diskuteres på detaljnivå i disse dager i forbindelse med at en ny plan skal vedtas. Side opp og side ned med flotte intensjoner. Vi kan være trygge på at det er lagt ned nok ressurser i planarbeidet. Men hva med ressurser til gjennomføringen? Hvordan skal én voksen kunne sørge for å ivareta 18 barns «behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling», slik barnehagelovens første paragraf faktisk sier? Hvordan skal to kunne sørge for at alle barna får utfolde skaperglede, undring og utforskertrang, lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen og utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter? Hvordan skal barn og foreldres medvirkning ivaretas, hvordan skal barnehagen jobbe med å fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering, når bemanningen verken er tilstrekkelig eller stabil?
Frustrasjonen min handler ikke om misnøye med personalet. Ære være dem som står i dette hver dag, som tar imot ungeflokken og gjør sitt beste for å møte, hjelpe, støtte, utfordre og se gjengen med ulike behov, forutsetninger, personlighet og humør. Jeg kan slite med å få klærne på mine to barn om morgenen. I barnehagen skal en voksen på det beste hjelpe seks. Men som regel er arbeidsmengden den dobbelte. Minst. Det hender vi har naboungene lekende i hagen. Om den ene faller av huska mens to andre er uenige om eierskapet til spaden kan jeg bare glemme å undre meg over marken den fjerde akkurat fant. Gang antall unger med tre og resonner videre selv. Respekten min for de voksne som håndterer dette – og langt mer til – på daglig basis er uendelig høy. Jeg hadde vært utslitt etter ei uke. Jeg har full forståelse for at de ansatte på jobb ikke fikk med seg at ungen min gikk tom for kjærlighet. Men det gjør meg trist.
Mens barna mine er i barnehagen er jeg på jobb som høgskolelektor. Jeg underviser bl.a. kommende barnehagelærere i temaene etikk, religion og filosofi. Vi diskuterer barnehagelov og rammeplan. Vi drøfter spenningene mellom barnehagens samfunnsmandat, foreldrenes rettigheter og barnets beste. Studentene tester metoder for filosofiske samtaler med barn, jobber med konkreter og fortellingsdidaktikk, drøfter hvordan barnehagene kan utvikle en likeverdig, flerkulturell pedagogikk, og hvordan barna kan få støtte til sin identitet samtidig som de utvikler nysgjerrighet og toleranse for den ulikheten som faktisk er mellom ulike barn og voksne. Noen faller av lasset. De hadde kanskje tenkt at å jobbe i en barnehage primært handlet om å «passe på barn». Men de fleste studentene er engasjerte og motiverte. De utvikler seg gjennom studiene, og forbereder seg faglig for å fylle de komplekse oppgavene som venter dem i barnehagen.
Spørsmålet er om de blir forberedt på virkeligheten. Og om den virkeligheten de møter etter endt studium er en virkelighet vi kan stå inne for. Som foreldre, som lærere, som samfunnsborgere. Vil de kommende barnehagelærerne møte rammebetingelser som gir rom for planlegging uten at det går på bekostning av oppfølging? Som gir tid til å se alle barna, bli kjent med foreldrene, jobbe seg sammen som personalgruppe og få anvendt fagligheten sin?
Jeg vil at de ansatte i barnehagen, det være seg hardtarbeidende og verdifulle assistenter, fagarbeidere eller barnehagelærere, skal ha ressurser til gjøre jobben sin. Jeg vil ha en bemanningsnorm som er reell, og som gir personalet mulighet til å oppfylle oppgavene de faktisk er pålagt å gjøre. Vi har ikke råd til å spare oss vekk fra det. Det handler om det viktigste vi har. Reell bemanningsnorm nå.