Vettisfossen.

Vill vest

Denne teksten er skrevet i rus. Og er derfor sikkert høyst uprofesjonell. I tillegg er den åpenbar tekstreklame.

ØVRE ÅRDAL (Dagsavisen): Før vi skal til reisens ende, må vi til begynnelsen. Eller til den ubehagelige, skremmende følelsen av slutten. Eller verre: Evigheten.

Som alle andre normale medlemmer av middelklassen måtte vi ut av byen i skolens høstferie. Reiser man ikke, tikker det visst inn bekymringsmeldinger til bydelens sosiale myndigheter. Så det var bare å pakke og komme seg til pokker vekk.

Ut og plukke poteter, unger! Vi har skremt dem i ukevis med historier om gamle dager, om bøyde rygger, skitne lanker; denne mest absurde av alle absurde grunner til å ha fri i dette landet: høstferie. Det gjør ikke ferien mindre velkommen eller sødmefylt.

Men det var begynnelsen, ja. Slutten, evigheten. Natta på fjellet. Ingenting skremmer meg mer enn det som møter meg når jeg står aleine i den kalde høstnatta og pisser og kikker opp. På fjellet er himmelen så nær, stjernene så mye større, og den svimlende følelsen av ensomhet og litenhet så uendelig at det bare er å pelle seg inn foran peisen igjen. Inn til den innbilte tryggheten.

Men ikke engang møtet med nattehimmelens evighet er i nærheten av å gi meg den samme ubalansen som den jeg får når jeg står foran en moderne gjennomsnittshytte (uten folk i det aller meste av året) med asfaltert, varmekablet oppkjørsel, dobbeltgarasje og boblebad ute på trammen på Golsfjellet, eller ser familier på fire jogge i DNB-sponsa utstyr på blanke formiddagen på vei mot en lokal tinde.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Lite forteller mer om hva vi har blitt, hvor langt fra opphavet vi har kommet som nasjon, enn hva som har skjedd med hyttene og hyttekulturen. Nærmere en diagnose kommer ikke gamle Norge.

Men reisen, ja. For da værmeldinga fortalte at vinteren lot vente på seg, dro middelklassen videre mot vest med sommerdekk. De forlot sitt tilhold uten innlagt vann og utedo (dessverre strøm fra 2009), la bak seg Hemsedalsfjella og Filefjell, for å se kongerikets største fossefall i Utladalen i Årdal. For like lett som det er å miste troa, er det å finne håp. Like lett som å miste seg sjøl, er det å finne seg sjøl. Lenger enn hit trenger man ikke dra for å få tilbake tilliten til dette folkeslaget som er blitt så korrumpert av olje og penger at hyttene har blitt villaer med tre bad, wi-fi, isbit- og Nespresso-maskin og varmekabler i alle rom. For det folkeslaget som bygde vei over Tyin og ned fjellveggen til Øvre Årdal, det bor det noe helst spesielt i. Folket som har temmet disse fjellene. Og man skal ikke lenger enn hit, se noen svimlende stup og få et glimt av Sognefjorden, for å kjenne på stoltheten. Av nøkternhet og villskap.

Øvre Årdal er bygd på aluminiumsverket som ble etablert her i 1946, på restene av tyskernes virksomhet. I tiår var det symbol på Norge, på den nasjonsbyggende industrien, på Arbeiderpartistaten. Moderne tider kom og det gikk dårlig, men verket har kloret seg fast i historien. Solcelleproduksjon har også kommet til og bygda ser lyst på det hele. Nå står turismen for tur.

Det er derfor jeg skriver i rus. For vestland, vestland er så fantastisk at man nesten mister ord. At man noensinne har vurdert Playa del Inglés i pottitferien!? Hytte 8 på campingplassen i Utladalen er ikke luksuriøs, særlig ikke nå i oktober, da det er gølvkaldt og bistert, men den ligger ved inngangen til Norges Grand Canyon, den dypeste og meget mulig vakreste dalen i landet, som tar deg inn til hjertet av Jotunheimen. Og innerst, ved enden av krøtterstien det tok vestendingene 50.000 dugnadstimer å bygge på 70-tallet, i de fortsatt grønne dalene, ligger Eldorado, landets største, frie vannfall, Vettisfossen. Et skue du aldri vil glemme. Hørt om det? Neppe. Det ligger i Oslos blindsone. Utladalen er The dark side of the moon. De eneste vi traff var dansker. På Sognefjellet var kineserne i flertall.

En dreven, voksen kar og håndverker som har hjulpet østlendingen som driver campingen med å pusse opp, forstår ikke hvorfor Øvre Årdal, isolert i enden av to vanvittige veier fra øst, ikke har en høyere stjerne på turistkartet. Han mumler noe om markedsføring.

Jeg skal i hver fall gjøre mitt: Dra til Øvre Årdal, se Vettisfossen! Avlys Aurlandsdalen. Glem Gol og Geilo. Begrav Beitostølen. Henlegg Hemsedal. Dra til vestlandet.