Vilje til endring?

Det er med stor lettelse jeg leser at kunnskapsministeren slår fast at hovedmålet nå skal prioriteres.

Som norsklærer ser jeg at kravet om at elevene skal kunne uttrykke seg like godt på både bokmål og nynorsk, er et urimelig krav all den tid flere sliter med å uttrykke seg skriftlig i det hele tatt.

Men forslagene fra Utdanningsdirektoratet, slik de er gjengitt i Dagsavisen 24.01.12, gir grunn til undring. Skriftlig sidemål skal beholdes på ungdomstrinnet og på studieforberedende linje på videregående, og standpunktkarakterene skal reduseres fra tre til to. Det siste tolker jeg slik at elevene skal få én karakter i skriftlig og én i muntlig norsk. Det vil de fleste norsklærere være glade for. Men når skriftlig sidemål skal beholdes, hvordan mener da Utdanningsdirektoratets arbeidsgruppe at norsklærerne skal jobbe med den skriftlige opplæringen i grunnskolen?

Hvis bokmålselevene fortsatt skal få en vurdering av tekstene de skriver på sidemål, må vi holde fram med å bruke uforholdsmessig mye tid på formverket. Det er slik at en bare har et visst antall norsktimer til rådighet i uka, og hvis hovedmålet skal prioriteres, kan jeg ikke se hvordan vi skal få tid til å opprettholde skriftlig sidemål i grunnskolen. Jeg ser heller ikke hensikten med det. Med én felles karakter i skriftlig norsk, hvordan er det tenkt at norsklærerne skal vekte elevenes tekster på hovedmål og sidemål? Skal det oppgis en brøk? Når det også foreslås at det kun skal være skriftlig eksamen i hovedmålet, er det meningsløst å fortsette med formaldrill i sidemålet. Det burde være en selvfølge at elevene skal få forberede seg til skriftlig eksamen på best mulig måte.

Hvis vi ønsker at alle skal med i norsk skole, så er det viktig at samtlige elever får tid og ro til å konsentrere seg om hovedmålet sitt, og for de aller fleste i Norge så er det bokmål. Det er på tide at noen tør å gå for noe annet enn en mellomløsning som ikke skal støte målfolket. Obligatorisk skriftlig sidemål må ut fra ungdomstrinnet.

Etter min erfaring fra Osloskolen leser elevene gjerne tekster på nynorsk, de velger litteratur som appellerer til dem, og er blinde for om den er skrevet på bokmål eller nynorsk. De forholder seg til den norske kulturarven i all sin bredde, men synes det er kunstig å måtte uttrykke seg skriftlig på sidemålet. Når man i tillegg ser at den nye rettskrivningen i nynorsk ikke gjør det enklere for verken elever eller lærere, snarere tvert imot, er det ingen grunn til å fortsette slik vi alltid har gjort.

Jeg ser fram til revisjonen av norskfaget som skal legges fram i 2013. La oss bare håpe og tro at avfeldige språkpolitiske vedtak må vike denne gang. For å si det med Finn-Erik Vinje: «Den obligatoriske skriftlige dobbeltopplæringen i to gjensidig forståelige norske målformer tjener ingen fornuftig hensikt.»