Vil neste 1. maitog gå i pilegrimsledene?

Gjennom kvasi-teologisk ordspill og spekulativ retorikk forsøkes nå både pilegrimer og pilegrimsledene omdefinerte slik at det hele kan brukes og misbrukes i rene politiske kampanjer. Den første politiske storaksjonen i pilegrimsledene på landsbasis kommer under Olsok i juli. Hvorfor er aksjons- og parole-designere så usynlige og lysskye?

(Tekst fortsetter under her)

Politiske kannestøpere inntar stadig flere arenaer der kirkens organer har rådet grunnen. Nå skal pilegrimsledene omgjøres til demonstrasjonsløyper under større politiske manifesteringer. I første runde, gjennom Olsok i år, der klimatoppmøtet i Paris er både altoverskyggende tema og mål. "Klimapilegrim" heter det i kirkens vignett. Hva blir det neste?

Begrepet “klimapilegrimen” har sett dagens lys. Det er fortsatt noe halvreligiøst over det hele, enda så jordisk og menneskeskapt kampanjestormerne selv mener klimakrisen er, i sine gjentatte, spektakulære kampanjer gjennom NGO-nettverk.

Pilegrimsleder for politiske aksjonister?

Et nettverk av aksjonister og demonstranter som skal altså gå i pilegrimsledene og gjøre dem til sine gjennom Olsok i år, der målet er alt annet enn tradisjonelle pilegrimsmål: Klimatoppmøtet i Paris! Intet mindre. Og den norske Kirken er med, det samme gjelder Kirkens Nødhjelp, Det Norske Pilegrimssenter, KFUK-KFUM Global og enda flere. Man har riktignok ikke tatt seg tid til å orientere medlemmene i de ulike organisasjonene om hva den politiske agendaen egentlig er, stadig komprimert og gjemt i det underfundige begrepet “Rettferdig klimapolitikk”. Hvordan kan du og jeg være mot “rettferdig klimapolitikk”. Det blir som med de Moskva-støttede fredsaktivistene i vår midte som hadde “Nei til atomvåpen!” som sin parole. Det lød da logisk nok. Men alt for få tenkte over at det hele rettet seg mot Vesten, konsekvent med ryggen til Moskva og Kina.

Medlemsorganisasjonene har heller ikke gått gjennom det politiske kampanje-innholdet foran de spesielle pilegrimsmarsjene i juli i år, som en tilsynelatende bare har å gi sin umiddelbare tilslutning til, uten votering og diskusjoner ute i organisasjonene. KFUK-KFUM har i sitt sekretariat personer som hyppig fronter kampanjer for boikott av Israel, i perioder da “den menneskeskapte klimakrisa” ikke kjøres helt på topp. Det synes med andre ord å være et slags vekselbruk hva kampanjeinnhold og ovrskrifter angår. Nå er det klimakrisen igjen.

Hva dette egentlig har med pilegrimer å gjøre gjenstår å se. Retorikken er imidlertid både spekulativ og besnærende og metafysisk nok til at mennesker med sterke religiøse behov får utvidet sin horisont – slik at det passer et kobbel av for dem ukjente bakmenn av politiske og ideologiske kannestøpere - som symtomatisk nok fremstår som nokså usynlige oppe i det hele. Noe av dette minner om retorikken som fulgte på Menighetsfakultet i 1970-årene, da det så sterkt motstridende og komplekse begrepet “kristensosialister” dukket opp. Eller: Kristen-kommunisme om man vil. I prinsippet er det omtrent det samme som kristen-nazisme. Den totalitære familien har nemlig langt flere fellestrek enn ulikheter, og siden man ikke kommer til makten gjennom frie valg, trives slike krefter aller best i den politiske undergrunnen, der de ikke eksponeres på den politiske radaren. Nå synes NGO-nettverkene å ha blitt til et nytt politisk aktivum.

Usynlige bakmenn

De som skriver ut retorikken, slagordene og parolene har veldig få møtt. Dette er selvsagt også en aktuell problemstilling før 1. mai, isolert sett. Akkurat dette fenomenet med dunkle kannestøpere og paroleutformere er faktisk direkte overførbart til de Moskva-tro delene av fredsbevegelsen, der lederne åpenbart – i følge arkivenes steinharde tale – mente at det hemmelige, russiske politiet KGB var en relevant partner. Slik ble tilstanden “fred” hengende fulstendig i lufta. Det var nemlig “freden” i GULAG-leirene som ble solgt ut, dette grusomme øyriket av konsentrasjonsleire i Russland der over 50 millioner mennesker trolig har mistet livet. Det var masse “fred” inne i disse leirene. Det var “fred” i Holocaust, og det er eksempelvis fred mellom hver eneste rakett og terroraksjon som er rettet mot Israel i vår tid. Landet, og særlig jødiske kjerneområder som Judea skal som kjent “frigjøres” og gjøres jøderent. Da blir det nemlig fred, heter det.

Hvem står egentlig bak de internasjonale kampanjene?

Igjen: Hvem styrer denne politiske maskinen over landegrensene og inn selv i kristne norske organisasjoner? Hvem former og hvor formes parolene? Det er ikke i disse organisasjonene? Hvorfor er det ikke flere som etterspør svar på hvem som egentlig former de ulike politiske kampanjene, gjennom fora som jo i sitt mandat egentlig skal stelle med helt andre ting?

Det burde være en selvfølge i et demokrati at medlemmer i organisasjoner, menighetsråd og eksempelvis speiderforeninger er med - både på utforming av paroler og oppsett for landsomfattende demonstrasjoner der pilegrimsledene skal brukes til rene politiske formål. Nå skal altså en rekke medlemmer av ulike organisasjoner ut i pilegrimsledene og demonstrere foran klimatoppmøtet i Paris.

Act Now for Climate Justice heter en paraplyorganisasjon som bærer i seg postulatet "For en rettferdig klimapolitikk". Det burde oppta langt flere hvem som har bestemt og ikke minst - hvem faktisk har vedtatt hva som er "refferdig" i dette formatet, på vegne av så mange mennesker over landegrensene? Hvem sitter på modellmakten og definisjonsmakten oppe i dette? Faren for rene politiske bedrag og overføring av makt til alt annet enn folkevalgte er en iboende svakhet i slike opplegg.

De Moskva-tro delene av fredsbevegelsen surfet på bevingede fredsbegrep i flere år. Mitrokhin-arkivet viser med all tydelighet at toppene også i "Nei til atomvåpen" samarbeidet med KGB. I forgreningene lå Den norske fredskomiteen, Folkereisning mot krig (FMK), Kvinner for fred, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet og det som i dag figurerer som NGO-nettverk.

NGO-nettverk på remediene fra fredsbevegesen

Jeg undrer meg over at så mange remedier fra den Moskva-tro delen av fredsbevegelsen fra 1970- og 80-tallet er involverte i kampanjene under parolen "den menneskeskapte klimakrisa". Forstå meg rett: Klimaendringene er det defintivt verd å vie oppmerksomhet, men noen kapitaliserer dette gjennom et rent ordtrolleri over i en retorikk som er siktet inn mot demokratiet som samfunssystem, maskert som kampanjer mot "kapitalismen", mot fattig og rik – som i Sovjet-tiden; bare enda mer sinnrikt maskert. Det ligger en strigent nymarxisme inne i retorikken, der folkemasser skal dresseres og disiplineres gjennom holdningsskapende arbeid som er trødd ned over hodene på dem. Slike "pakker" hører egentlig hjemme i totalitære samfunn. Derfor er det fristende å minne om at det i sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet mellom 1988 og 1990 ble snakket om "miljø", med synopsis der det røde skulle grønnpensles. Vi fikk Gorbatsjovs "Grønne kors" ut fra dette, og et sant kobbel av NGO-kampanjer globalt. Miljø-retorikken ble imidlertid kjørt steinhardt mot frie, vestlige land. Vladimir Putin kan bare toe sine hender som konge på haugen. Hans gassleveranser til Vest-Europa er de eneste som ikke har pådratt seg miljøaksjonistenes vrede. Hvorfor er det slik?

Tidligere var “freden” ferdig tygd og definert, før den ble slynget ut og gjennom underbruk av det Moskva-baserte Verdensfredsrådet (WPC) og et sinnrikt nettverk på skjelettet av det som en gang het Komintern og Cominform, men som senere ble til Internajonal avdeling av sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet. Akkurat de arkivene har jeg selv gravd i, og her overgår virkeligheten fantasien når det gjelder systematiske infiltrasjoner og konspirasjoner i 99 land (!) da det for en stakket stund mellom 1990 og 1997 kom til et lite pustehull, et kapittelskifte mellom Kald Krig 1 og den enda mer lunefulle Kald Krig 2 – som vi nå dessverre er inne i.

Ferdigsydde kampanjeopplegg i top-down-struktur

De internasjonale kampanjene er spekket med politisk retorikk - som synes å være fint lite luftet i de mange kristne organisasjoner og andre underbruk av NGO’er som gjennom sine respektive oppbindinger internasjonalt nå hempes med i stadig flere politiske oppløp. For tiden er det kampanjer knyttet til “den menneskeskapte klimakrisa” og “boikott av Israel” som veksler mht. fokus og oppmerksomhet. Om klimaforandringene er menneskeskapte, gjenstår som stadig en rekke spørsmål i møte med den nakne vitenskapen. Slike spørsmål blir fortrengte helt konsekvent. Det er nemlig politiske kampanjestormere som kjører sine løp, så mye mer enn forskere.

Og om det blir fred i Midtøsten med en 23. arabisk stat absolutt midt inne i Israel og over et Judea hvorfra jødene har sitt navn og sin identitet, se det er et minst like åpent spørsmål som den påståtte menneskeskapte klimakrisa.

Spoler en så bakover i nettverkene synes den ikke uttalte konklusjonen å være klar nok: Det er kun russisk gass til Europa og en 23. arabisk stat midt i Israel som er akseptabelt for å få denne verden videre.

Alternativene, kritikerne til disse gigantiske, retorisk ladede nettverkskampanjene dømmes ut som irrelevante, og stakkars den som måtte opponere videre eller stille kritiske spørsmål inn mot bakmenn som ikke er syndlige. Holder vi dette opp mot det demokratiske underskuddet som allerede er nokså følbart her hjemme, der alt for mye pågår under den politiske overflaten, antar det hele betenkelige proporsjoner: Er vi for naïve, for historieløse og for kunnsapsløse til å kunne hamle opp med politiske kampanjestormere som gjennom prangende slagord samler sine tilhengere gjennom sekretariater i større organisasjoner?

Dersom man ikke evner å bruke folkevalgte organer, og ikke betrakter demokratiet som fremste aktivum for politiske prosesser i vår samtid, bør dette selvsagt begrunnes åpent. Hvorfor pågår såvidt mange og store politiske prosesser gjennom NGO-nettverk, utenom våre folkevalgte? Igjen: Det burde oppta langt flere hvem som egentlig sitter og bestemmer paroler og retorikk i internasjonale NGO’er som nå sikter inn mot den frie, vestlige verden.

Kirken og pilegrimene som nytt politisk aktivum?

Pilegrimsvandring, slik dette oppfattes og forstås av de fleste, er knyttet til Kristendommen. Pilegrimsledene går gjerne mellom kirkesteder og relaterte mål forbundet med helt sentrale elementer nettopp i og gjennom denne historien. Hva er så en pilegrim?

I vår tradisjon regner vi Abraham som den aller første pilegrim. Han ble lovet et nytt land, i det han mottok en samtdig velsignelse fra Gud. I dette lå det selvsagt også en forventning. For Pilegrimen betrakter er gjerne veien mot målet - vandringen - et mål i seg selv. Vi kjenner ordene fra Jesus:«Jeg er veien, sannheten og livet.»

Med andre ord: Klimatoppmøtet i Paris er og blir aldri noe logisk pilegrimsmål, dersom en mener å ta fenoemenet og begrepet pilegrim seriøst. Når noen lykkes i sine forsøk på å gjøre det slik, er det samtidig tragisk at de som står bak blir møtt med så rikelige doser likegyldighet, så lite kritisk refleksjon over hva pilegrimer og pilegrimsledene i dette landet faktisk representerer. Men i og for seg er det symtomatisk nok at man igjen sirkler inn Stiklestad og Olavsfestdagene i Trondheim som politiske arenaer. Den politiske modellmakten og definisjonsmakten har tatt sine grep.

Nå bør noen våge å reise seg og kreve svar på alle de ubesvarte spørmålene som knytter seg nettopp til den store politiske aksjonen som kommer i juli, med pilegrimsledene, Stiklestad (!) og Olavsfestdagene i Trondheim som primær arenaer. Stadig i Kirkens egen regi. Hvem er så egentlig fyrsten for disse "klimapilegrimene" med Paris som mål?

Roy Vega

30. april 2015

roynorvega@gmail.com

____________________________________________________________________

Om Kirkens "Klimapilegrim", les dette: http://www.klimapilegrim.no/om/

Om den overordnede, internasjonale NGO-kampanjen, les her:

[ http://actclimate.org ]