Vil motarbeide forsoningen

Ved å hedre Handke sendes det et signal om at man ikke tar avstand fra Milosevics handlinger. Det vanskeliggjør oppgjør med fortida og gjenoppbygging av tillit på Vest-Balkan.

Etter at den serbiske organisasjonen «Kvinner i svart» i mars i år gjennomførte en demonstrasjon i den serbiske hovedstaden Beograd med kravet «husk forbrytelsene i Kosovo», oppfordret nynazisten og den tidligere politimannen Radomir Pocuca til lynsjing av kvinnene som deltok. Organisasjonen Kvinner i svart krever at Serbia tar et oppgjør med fortida. Rettssaken mot Pocuca blir stadig utsatt, og medlemmer av organisasjonen har blitt utsatt for flere fysiske angrep. Relativisering og fornektelse av forbrytelser, og belysning og krav om oppgjør med dem, lever side om side på Vest-Balkan, men ønsket om forsoning kommer til en stadig høyere pris.

Den 21. september tildeles den internasjonale Ibsenprisen til Peter Handke, en østerriksk forfatter og dramatiker som hedrer Slobodan Milosevic og forbrytelser hans politikk førte til. De forbrytelsene som hedres har direkte rammet min egen familie og førte oss på flukt fra vårt hjem.

Hvordan skal vi i Norge som i 20 år har arbeidet med oppgjør med fortida og gjenoppbygging av tillit på Vest-Balkan forklare hederen til Peter Handke til våre partnere på Vest-Balkan som risikerer fysiske angrep for sin kamp mot benektelsen av Milosevics forbrytelser? Har priskomiteen tenkt på hvordan den vil forklare prisen til Milosevics ofre? Hvordan skal jeg forklare mine barn at en norsk kulturpris hedrer Handke samtidig som internasjonale og nasjonale domstoler har tiltalt hans serbiske helt for krigsforbrytelser og folkemord?

På Vest-Balkan, der det hardt tiltrengte forsoningsarbeidet utfordres i økende grad gjennom aktivt arbeid for å endre historieforståelsen i retning av forglemmelse og fornektelse av historien, er Handke mer kjent for sin støtte til Milosevic enn for sitt forfatterskap. Selv om vi i Norge kan unne oss mer intellektuelle øvelser ved å insistere på å ikke blande det litterære skaperverket og forfatterens holdninger i det levde liv, er dette skillet usynlig for dem som har levd gjennom redslene av folkemordet i Srebrenica.

Relativisering av forbrytelsene er den direkte arven etter forbrytelsene selv. Relativisering selv er en type for benektelse som har som mål å bevare strukturene som førte til forbrytelsene, frigjøre dem for ansvar og føre til at konflikten fortsetter. Fakta blir gjemt, glemt og leder til moralsk likegyldighet blant mennesker og allmenn forvirring om verdier og normer i et samfunn. Hvis et ungt menneske er vokst opp i et hjem hvor man tror at forbrytelsen var nødvendig og rettferdiggjør den, hvis man hører det samme ute på gaten, hvis en stor forfatter som Handke målbærer dette og hedres av Norges viktigste litterære pris, hvordan kan man tro at dette unge mennesket vil delta i forsoning i stedet for å videreføre hatet?

Dessverre er det slik at det at prisen kommer fra Norge, som er svært vel ansett på Vest-Balkan, gir tildelingen stor betydning og vil brukes av benektere for alt den er verdt. Tildelingen vil motarbeide forsoningen.