8. mai er det all grunn til å følge ekstra nøye med på det som skjer med Norges forsvar på dagene som ikke er festdager.
8. mai feirer vi frigjøringsdagen. Samme dag markeres veterandagen. Det er en sammenblanding Fredsrådet, siden innføringen av veterandagen i 2010, har tatt til orde for å gjøre slutt på. Det mener vi fortsatt, og det er ikke på grunn av manglende respekt for veteranenes innsats. Tvert imot – vi hadde trengt en helt egen dag for å belyse deres situasjon, erfaringene de har gjort seg, og manglene i støtteapparatet som møter dem når de kommer hjem.
Alle disse tingene bidrar vi gjerne med å rette søkelyset på, men helst ikke i forbindelse med den viktigste fredsmarkeringen vi har, en dag som både skal feire militær og sivil motstand mot den tyske okkupasjonen. Men det er vel noe av tanken også. Sammenblandingen av feiring av den norske utenlandsinnsatsen i land som Libya, Afghanistan og på Balkan med motstandsbevegelsens arbeid for å få en ende på den tyske okkupasjonen har et åpenbart symbolsk siktemål: Å gjøre dagens forsvarspolitiske linje til noe alle sanne, fredselskende patrioter bør slutte seg til.
Det er et forsøk på å trekke en linje fra motstandskampen og fram til et stadig hissigere angrepsforsvar som setter NATOs sikkerhetspolitiske ønsker framfor våre nasjonale behov. Den gjør en feiring av fred til en showcase for forsvarsmateriell, blant annet gjennom jagerflymarkeringer over Akershus festning.
Implikasjonene av denne måten å markere 8. mai på er at du, hvis du liker friheten vi har hatt her i Norge siden 1945, også bør støtte angrepskrig. Det har store konsekvenser for det norske forsvaret. Trass i at vi er ett av fire NATO-land som kontinuerlig har økt investeringene i Forsvaret siden 2008 og er det NATO-landet i Europa som bruker størst andel av BNP på forsvarsutgifter, er vi i ferd med å demontere hæren, legge ned kystjegerkommandoen og kutte i antall baser.
Argumentene mot Fredsrådets ønske om at frigjøringsdagen og veterandagen skal skilles, går som sagt gjerne på at veteranene i det norske forsvaret fortjener respekt for arbeidet sitt. Vel, se hva som er i ferd med å skje med kollegene deres. Der er det sluttpakker, snarere enn salutter, som venter. Ifølge lekkasjer Dagens Næringsliv har fått fra regjeringens behandling av Forsvarets langtidsplan, blir Forsvaret nødt til å kutte 1.500 stillinger – 1.100 militært ansatte og 450 sivile. Kuttene vil også innebære nedleggelse av basene Trondenes, Harstad Syd, Åsegarden, Setnesmoen, Kjeller, Andøya, Kjevik, Nærøysund og Grunden 22. Det er noen av grepene som må til for å frigjøre 23 milliarder kroner over 20 år.
Disse midlene skal til for å få på plass nysatsinger – det vil si, innkjøp av materiell. Mest sentralt og omdiskutert blant materiellinnkjøpene er åpenbart det norske innkjøpet av amerikanske jagerfly. Det er ikke bare fredsbevegelsen som stusser over denne prioriteringen – også sentrale fagmilitære stemmer, blant andre hærsjef Odin Johannesen og talsmann for hæren, Aleksander Jenkov, har snakket åpent om å revurdere jagerflyinvesteringene.
Ingenting som har skjedd siden 2010, da markeringene ble slått sammen, har gitt oss noen grunn til å tvile på at vi hadde rett i vår første reaksjon om at sammenblandingen av vår egen frigjøringskamp og utenlandsinnsatsen var problematisk. Tvert imot, dragkampen fortsetter, og foregår både på det symbolske planet, men også åpenbart i budsjettene og langtidsplanene. Det er en politisk kamp for å innrette Forsvaret vårt etter NATOs sikkerhetspolitiske ønsker snarere enn nasjonale behov som kan få svært alvorlige følger for Norges reelle forsvarsevne. Jagerfly over Akershus festning har rett og slett ingenting med frigjøringsdagen å gjøre, det er meningsløst å si at disse to tingene skal gå ut på det samme. Det gjør at vi i 2016 har null betenkeligheter med å si det vi har sagt tidligere år – og som vi kommer til å si hvert eneste år frem til vi ser en endring – vi vil ha 8. mai tilbake.