Innlegget er skrevet i samarbeid med Linn-Elise Øhn Mehlen, leder i Rød Ungdom
Mandag 12. desember var det åtte år siden Norge innførte sexkjøpsloven, loven som forbyr kjøp av sex. Den norske sexkjøpsloven kriminaliserer altså kundene, og ikke de prostituerte selv. Norge var tidlig ute med denne loven, og blir sett på som et foregangsland over hele verden når det kommer til bekjempelse av sexkjøp. Men etter åtte år og flere evalueringer av sexkjøpsloven, er det fortsatt uenighet om de faktiske virkningene. I rapporten Vista Analyse utformet for regjeringen er det flere gode resultater å spore. Sexkjøpsloven har blant annet ført til mindre etterspørsel, og ikke minst en holdningsendring i befolkningen. Rapporten inneholder klare indikasjoner på at særlig unge menn er mer kritiske til kjøp av sex.
Til tross for at denne rapporten dokumenterer sexkjøpslovens positive virkninger, så mener motstanderne fortsatt at loven bør reverseres. De viser blant annet til at det har blitt brukt for lite tid og penger på utformingen av den. FAFO takket for eksempel nei til å lage rapporten, fordi budsjettet var for lite. Denne kritikken kan det godt være noe i, og vi som er tilhengere av sexkjøpsloven er selvsagt også tilhengere av å bruke mer ressurser på forskning på prostitusjon i Norge. Det er likevel ikke grunn til å avfeie funnene i rapporten, noe det ser ut til at høyresiden og lovens motstanderne ønsker å gjøre.
Også Amnesty International Norge har evaluert sexkjøpsloven, og deres rapport konkluderer med at loven bør oppheves. Det er denne rapporten høyresiden og lovens motstandere har valgt å lene seg på. Mens den regjeringsbestilte rapporten fikk kritikk for kvaliteten, velger høyresiden å overse de kritiske manglene ved Amnesty sin rapport. Rapporten insinuerer med den misvisende tittelen «Kriminalisering av sexarbeid i Norge» at det er kriminelt å selge sex i Norge. Dette stemmer ikke – det er kjøp av sex som er ulovlig. Dette vet også Amnesty godt.
Videre blir det bare verre. Flere av Amnestys informanter hevder de bare tok med de delene av utsagnene deres som passer med rapportens konklusjon. Denne kritikken underbygges dessuten fra mange andre hold: Politiet har kritisert rapporten for faktafeil. Advokat Silje Stenvaag mener Amnesty kan ha fattet en konklusjon før de undersøkte forholdene i Norge. Mildrid Mikkelsen i Rosa-prosjektet mener de bare har valgt ut stemmer som passer til deres budskap og Jan Austad i Justis- og beredskapsdepartementet mener rapporten bare underbygger Amnestys nylig vedtatte globale politikk på feltet. Det virker som om Amnesty har laget et politisk saksdokument og så bestemt seg for å kalle det for en rapport, uten å egentlig ha grunnlag for det.
Det mest problematiske ved Amnestys rapport, er nok den selektive utvelgelsen av faktagrunnlaget. I forbindelse med arbeidet med rapporten intervjuet de 30 personer i prostitusjonsmiljøet (som i utgangspunktet er et svært lavt tallgrunnlag), men en gjennomgang Dagbladet har gjort av rapporten viser at kun 18 av intervjuobjektene er henvist til i rapporten. 12 er utelatt fullstendig eller ikke direkte sitert. Hvorfor har ikke deres meninger blitt ivaretatt i rapporten? Dette har flere reagert på, blant annet menneskehandel-offeret «Ella», som Dagbladet tidligere i år intervjuet i forbindelse med saken. Hun ble intervjuet av Amnesty, og hennes historie ble delvis brukt i rapporten for å underbygge Amnesty sin konklusjon om at sexkjøpsloven må fjernes. Men «Ella» støtter slett ikke denne konklusjonen selv. Det er dypt problematisk at Amnesty, som ellers gjør en viktig innsats for menneskerettigheter over hele verden, denne gangen har slurvet med fakta og produsert en så upresis og selektiv rapport.
Til tross for uenighet om sexkjøpsloven, tror vi at Amnesty, høyresiden og andre motstandere av loven også ønsker å hindre vold mot kvinner. Problemet er at dette er nærmest umulig så lenge man tillater kjøp av sex. Amnesty og høyresiden har en drømmevisjon om prostitusjon uten vold, men dagens virkelighet er at prostituerte blir utsatt for ekstremt mye vold. Det er ingenting som tilsier at å oppheve sexkjøpsloven automatisk kommer til å føre til mindre vold mot prostituerte, kanskje snarere tvert imot. En ting er sikkert: økt etterspørsel kommer i hvert fall ikke til å hjelpe.
Derfor er det viktigere å snakke om hvordan man kan bekjempe vold mot kvinner i samfunnet generelt, og for kvinner som er fanget i prostitusjon spesielt. Da må vi fortsette å håndheve sexkjøpsloven, men vi kan ikke stoppe der. Loven må få drahjelp av flere og bedre hjelpetiltak for å stoppe vold mot kvinner, gjøre det lettere for folk å komme seg ut av prostitusjon og for å hindre menneskehandel. Dette håper vi at vi kan bruke de neste åtte årene på å diskutere, i stedet for å bruke tid på høyresidens stadige omkamp om en lov som har hatt dokumentert effekt.