Med ujevne mellomrom dukker gatevoldsdebatten opp i avisene. Nå i oktober skjedde det igjen. «Bare natt til lørdag var det opp mot 20 voldshendelser i Oslo» (Dagsavisen, 22.10.19).
Ikke uventet etterlyses tiltak. Høyre vil ha «økt støtte til Natteravnene og til Røde Kors Gatemegling» (Aftenposten, 20.10.19). I tillegg må fritidsklubbene få utvidede åpningstider.
I Dagsavisen (25.10.19), skriver en representant for Oslo Røde Kors om forebygging, og at «ett av de mest sentrale virkemidlene er å etablere flere fritidsklubber og lavterskel fritidstilbud og styrke innholdet i de som finnes».
Les også: Blind vold, knivstikking, tyveri. Politiet har merket en endring i volden i Oslo
Hvordan forebygge?
Å velge virkemidler kan likevel være utfordrende. Det er for eksempel grunn til å spørre seg om de som sier at de jobber forebyggende har data som kan bidra til å dokumentere eventuell effekt. I en evaluering av et kriminalitetsforebyggende prosjekt i Oslo, trakk vi frem det som et problem (Andersen 2009).
Det kan også være at tiltak har andre «effekter» enn ønsket. Gjennom våre egne studier (f.eks. Andersen 2019), har vi vist hvordan fritidsklubber kan fungere som en møteplass der kriminalitet kan planlegges. Tilsvarende har en studie av fritidsklubber fra Sverige vist at unge med «antisosial atferd» har møttes her. Dette bidro til å stimulere til «antisosial atferd» også blant nye brukere (Mahoney, Stattin og Lord, 2004).
Videre har Feldman og Matjasko (2005) i en oversiktsstudie vist til at organiserte aktiviteter (som fotballtrening med voksne trenere) ser ut til ha en rekke positive effekter, inkludert det at unge har lavere tilbøyelighet til kriminell atferd.
Gutter som deltar i uorganisert aktivitet står derimot i fare for å delta i mer «antisosial atferd». I hvilken grad funn fra andre land kan overføres til en norsk kontekst, er noe som må vurderes.
Etter det vi har klart å bringe på det rene, synes det dessverre å være få vitenskapelige studier av effektene av (antatt) forebyggende tiltak som allerede er på plass i Oslo. Selv om vi altså har observert hvordan ungdomsklubber i Oslo også kan virke mot sin hensikt, må det understrekes at dette ikke var en studie av forebygging/eller en effektstudie.
Omtrent det samme kan også sies om Sverige, der problemene med kriminalitet er enda verre, samtidig som det heller ikke der finnes særlig god kunnskap om hvilke effekter alle de forebyggende aktiviteter som iverksettes, har på kriminalitet eller andre negative utfall. Ett eksempel som er aktuelt både i Sverige og Norge, er bekymringssamtaler, som er et viktig redskap for politi og sosialtjenesten.
Dette er en metode der man gjennom samtaler med unge og deres foreldre prøver å få til en kursendring, slik at den unge styres/styrer bort fra kriminalitet. Det høres tilsynelatende intuitivt ut, men det finnes egentlig ikke noe belegg eller evidens for at det fungerer (Andersson 2010; Pedersen 2013; Olsen 2010). Det betyr ikke at det ikke burde gjøres, men kanskje vi burde undersøke, hvor og hvordan forebyggende effekter kan oppnås med de tiltak og redskaper vi har tilgjengelig.
Vi burde forebygge
Formålet med dette innlegget er ikke å argumentere mot forebyggende arbeid. Mange offentlige etater og frivillige organisasjoner, samt mange individuelle ildsjeler, gjør en viktig jobb. Vårt budskap er at vi dessverre ikke har god nok kunnskap om hva som fungerer og hvorfor. En parallell her kan være områdesatsinger i norske byer. Store summer har blitt brukt på å «løfte» såkalte utsatte områder.
Det har imidlertid vært liten interesse for å finansiere uavhengig forskning som kunne ha gitt oss et kunnskapsgrunnlag for å diskutere i hvilken grad de mange tiltakene fungerer som tenkt.
Kanskje burde kursen justeres og strategien legges om, men uten et godt kunnskapsfundament blir nok innsatsen mer styrt av hva vi antar fungerer, enn hva vi vet fungerer. Slik er det også med mye av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Vi ønsker alle at det skal fungere, men vi vet foreløpig for lite.