Vi trenger tiltak som virker på Mortensrud

Vi kjenner flere av ungdommene som sliter i bydelen. Noen av dem har vært våre elever. De var barn som skolen ikke hadde ressurser og kompetanse til å hjelpe.

Av: 42 lærere og ansatte ved Mortensrud barneskole (se navn nederst)

Vi jobber ved Mortensrud barneskole og har med bekymring sett hvordan problemene i nærmiljøet vårt har vokst seg store gjennom mange år. Lærere på naboskolen vår, Lofsrud, varsler om en skolehverdag med trusler og vold. De skriver at situasjonen er prekær og at vi står ved et veiskille. Det er vi enige i. Vi kjenner flere av ungdommene som sliter i bydelen. Noen av dem har vært våre elever. De var barn som skolen ikke hadde ressurser og kompetanse til å hjelpe. Hverdagen som lærerne ved Lofsrud skole beskriver er derfor ikke overraskende lesing for oss. Problemene starter lenge før ungdomsskolen. Derfor må det legges solide forebyggende planer for barneskoler i utsatte områder i Oslo. Det er særlig tre tiltak vi mener det haster å få gjennomført:

Vi må ha øremerkede midler til å hjelpe elever som har behov utover det som gjelder skolens virksomhet. Hver dag møter vi barn og familier med utfordringer vi ikke har rammebetingelser til å hjelpe på en god måte. Tiltakene som har vært satt inn har ikke fungert godt nok. De har vært kortsiktige og overfladiske. Et intensivt lesekurs kan løfte elever som bare trenger et lite dytt, men det har liten effekt for elever som sliter med lesing fordi resten av livet er for krevende. Dette er barn som trenger trygge, tydelige og tilstedeværende voksne – også utenom skoletiden.

Hjelpeinstansene vi så sårt trenger, oppleves langt unna. For å lykkes med lærerjobben, trenger vi at det øremerkes midler til helsesykepleiere, sosiallærere og miljøterapeuter. Vi trenger at det er stabile og trygge fritidstilbud i nærmiljøet. Dette må gjøres uten at det går på bekostning av midlene som skal brukes til undervisning. Tiltak som ikke direkte handler om undervisning, må finansieres gjennom midler fra bydelen, og midlene må være stabile og langsiktige. Vi trenger ikke prosjekter som varer til sommeren eller til neste budsjettår. Vi trenger at nærmiljøet vårt får økonomisk drahjelp. Ønsket om endring og vilje til å gjøre en innsats er allerede til stede både blant foreldre og lokale foreninger.

Utdanningsøkonomer har regnet seg fram til at høy lærertetthet «ikke virker» fordi det visstnok ikke hever elevenes resultater på nasjonale prøver. Skoleforskere påstår at høy lærertetthet «ikke virker» fordi elevene hverken får høyere utdanning eller en bedre betalt jobb når de blir voksne. Derfor er ikke barna verdt kostandene med høyere lærertetthet. For oss som jobber med barn i en utsatt bydel er denne forskningen både provoserende og svært bekymringsfull. På skolen vår trenger vi mer tid til å følge opp elevene: Vi trenger tid til å nøste opp i konflikter som bunner i språklige misforståelser. Vi trenger tid til å støtte sårbare elever med vanskelige liv. Vi trenger tid til nære samtaler der barna får utviklet språket sitt både faglig og relasjonelt. Derfor kan vi ikke ha overoppfylte klasser med 30 elever.

På Mortensrud skole prøver vi å ta konsekvensen av dette, men økonomien vår tillater ikke egentlig at vi gjør det. Vi har rundt 60 elever på hvert trinn, og hadde vi delt trinnene i to klasser hadde vi hatt det økonomisk overlevelig, men det ville vært umulig å undervise. Å dele trinnene i tre klasser gir et bedre utgangspunkt for god undervisning, men da må vi bruke alt vi har av ekstra midler, blant annet det som skulle gått til særskilt norskopplæring, for å få hverdagen til å gå opp. Vi trenger derfor at alle klasser blir fullfinansiert, og at stykkprisfinansieringen fjernes.

For å lære et språk, må man bruke språket. For å sikre god språkopplæring trenger vi å dele elevene inn i mindre grupper for å gi mer intensiv og tilpasset opplæring. Dette er svært ressurskrevende. På vår skole er det store forskjeller i elevenes språkkompetanse: Noen trenger hjelp til å utvikle ordforrådet sitt, mens andre har nettopp kommet til Norge og begynner rett i første eller andre klasse uten å kunne et eneste ord norsk. Likevel er pengene som følger et vedtak om særskilt norsk det samme for disse to elevgruppene. Bystyret må øke midlene til særskilt norsk, slik at skolen kan tilpasse språkopplæringen til elevenes reelle behov. Å beherske det norske språket, er en av de viktigste forutsetningene for å lykkes på skolen.

Vi takker modige lærere ved Lofsrud skole som kjenner sitt samfunnsansvar, og som varsler når elevene ikke har et trygt og godt skolemiljø. Vi takker også byrådet for det viktige arbeidet med å bedre ytringskulturen i skolen. Det er dessverre fortsatt mange ansatte som kvier seg for å delta i den offentlige samfunnsdebatten.

I den nye Oslo-skolen må tillit og ytringskultur følges av en opplevd bedring av sårbare barns skolehverdag. Vi ønsker å spille på lag med byrådet. La oss samarbeide om å gi barn og unge gode oppvekstvillkår. Det kalles tidlig innsats.

 

Albertine Glømmi, Amel Al-Jafi, Annette Daimin, Ann Kristin Bekkevold, Ane Rygg Fjørstad, Anna Nygaardstrand, Barbro Eiker, Bente Frøhne, Berthine Skogli Lillestrøm, Dariya Kobets, Emilie Stenseth, Erik Noss Poissant, Farina Noreen Ahmed, Gunhild Nohre-Wallden, Ingrid Elise Husby, Ingrid Urseth, Kathinka Waaler, Kristin Stridh, Lene-Marie Hallert, Maud Leander, Marit Ørbech Jensen, Marthe Kolsrud Larsen, Nazish Ahmad, Nimet Kilinc, Noshen Amjad, Ole Westerås, Prathayini Thayaparanathan, Ranveig Krøber, Roar Ersnes, Runa Hovland, Sali Al-Sayad, Sana Ahmad, Siri Bolstad, Susann Harlem, Tove Sleperud, Trine Bjerklund Dybvig, Trine Hjertvik Kruse, Turid Studsrød, Unni Brattås Grøndal, Venchhe Rismyhr, Victoria Strømseth og Martin Dønnum