Vi trenger radikale endringer, ikke arroganse

Det utgjør et demokratisk problem dersom politikken ikke har rom for å diskutere sine egne rammer.

Forrige uke møtte jeg vår nyeste minister for klima- og miljø til debatt på Dagsnytt 18, om nødvendigheten av en radikal endring i vårt økonomiske system.

Bakteppet var et opprop som ble trykket i mange av landets aviser dagen før, signert av meg selv og i alt 75 forfattere, prester, forskere, artister, skuespillere, professorer og andre.

Oppropet krever at valget i 2021 må handle om konkrete tiltak for en radikal kursendring, og at presse og politikere snarest må legge til rette for en bredere debatt om vekstparadigmet som råder i vårt nåværende økonomiske system.

Et poeng i oppropet er å gi plass til flere stemmer, politiske grupperinger og sivilsamfunnsorganisasjoner. Flere kunstnere bør også komme på banen, i kraft av å være en godt synlig gruppe som er vant til å tenke og leve alternativt.

Når det vi ber om er dialog og større åpenhet for nye ideer og tiltak som f.eks. borgerlønn, maksimumsinntekt, co-operativer og arbeidereide bedrifter, er det overraskende at Rotevatn gir uttrykk for at dersom vi ikke kan servere ham et ferdig utviklet, nytt system, må vi vennligst ikke kjede ham og forstyrre ham i det viktige arbeidet.

Viktig er det utvilsomt, Rotevatn gjør mye. Det er dog på langt nær nok, og det vet han trolig godt selv.

Et levedyktig økonomisk system for framtida må være regenerativt, sirkulært og solidarisk regulert, og sette folks grunnleggende behov først. Best mulige liv for flest mulig innenfor jordens tålegrense må være høyeste mål, og et system som tillater så store forskjeller og naturødeleggelser som kapitalismen, er en katastrofe i så henseende.

Norge er etter sigende et land med deltakende demokrati. Likevel sa ministeren rett ut at denne typen ideer og diskusjoner hører hjemme i tenketanker og studiesirkler, ikke politikken. Det prekære ved klimakrisen fordrer samarbeid på tvers av politiske skillelinjer og tradisjonelle virkemidler, og det utgjør et demokratisk problem dersom politikken ikke har rom for å diskutere sine egne rammer.

I snart 40 år, siden Thatcher banket igjennom nyliberal kapitalisme med påstanden «There is no alternative», har økt vekst og profittmaksimering vært selve kongstanken.

Dette kan kun forsvares dersom profitten tilfaller fellesskapet i form av bedre tilbud innen helse, utdannelse og eldreomsorg, tryggere og bedre arbeidsvilkår, billigere energi og offentlig transport, boliger man har råd til og mer fritid, for å nevne noe.

Systemet er nå rigget slik at profitten heller akkumuleres på meget få hender og gir stadig mer til de som har mest fra før.

I mellomtiden utryddes arter og viktige naturområder i raskt tempo. Havet forsures, matjord ødelegges og råstoffkilder tømmes, og problemene overlates til våre barn og barnebarn som må løse dem i en verden med økende sosial uro og ressurskriger.

Det foreligger etter hvert et vell av empirisk forskning, blant annet fra FNs naturpanel, som støtter teorien om at økonomisk vekst, enten den er såkalt «grønn» eller ei, ikke kan frikobles økt ressursbruk. Da er det ikke bare arrogant, men også påfallende sneversynt av landets klima- og miljøminister å avvise behovet for en politisk og inkluderende diskusjon om dette.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.