Vi trenger klimaprofitører

Vi er avhengig av fossil energi for å finansiere den fornybare.

Dette burde flere anerkjenne, på samme måte som at skeptikerne til fornybar, burde anerkjenne realitetene i det grønne skiftet.

Til tross for at mange miljøvernorganisasjoner vil mene at resultatene av klimatoppmøtet i Katowice ikke ga konkrete nok tiltak for å redusere klimautslipp, kan møtet oppsummeres som en suksess fordi det viste det fortsatt er mulig å inngå internasjonale forpliktende avtaler. Særlig etter at USA trakk seg fra Parisavtalen i fjor. Heldigvis reagerte amerikansk næringsliv med at de fortsatt ville kjempe i teknologikappløpet det grønne skiftet i bunn og grunn er. USA er, som vanlig, et av de fremste landene i verden innen teknologiutvikling og også teknologiutvikling innen fornybar energi. Når Trump sa han trakk USA fra klimaavtalen av hensyn til amerikanske arbeidsplasser, må det ha gått han hus forbi at det nå jobber flere innen solkraftindustrien i USA enn i kull, olje og gass til sammen. En rapport fra det amerikanske energidepartementet viser at i 2016 sysselsatte solenergibransjen flere enn olje, gass og kull til sammen. Det er 374.000 ansatte innen solenergi, mot fossilbransjens 187.000 ansatte i USA. Det kan virke som om dette har gått hus forbi hos mange, særlig på høyresida, også her hjemme, som ser på det grønne skiftet som en unnskyldning for å føre en rød politikk. Det trenger det ikke være, men da må vi sørge for at det er lønnsomt å investere grønt. Næringslivet har skjønt dette, og ser på klimastandarder og klimarisiko som en del av sin produksjon og hverdag.

Professor: Støtt ungdommen i kamp for sin framtid

Men ansatte innen olje- og gass regnes fortsatt som de mest produktive i forhold til verdier skapt per hode, og vil nok fortsatt være det i årene som kommer. Per i dag kommer 86 prosent av all energi fossil, og i 2015 sto vind- og solkraft for bare 4 prosent av elektrisitetsproduksjonen globalt. Det som er nytt er hastighetene i endringene og veksten i ny og fornybar energi.

Selv om elektriske biler bare utgjør 1 prosent av bilmarkedet, økte salget av disse bilene med 42 prosent i 2016, åtte ganger mer enn vanlige biler. Det samme med fornybar. Den årlige veksten har økt til 9 prosent de siste to årene, mot bare mellom 2–3 prosent for femten år siden. Grunnen til dette er økningen i subsidier til grønn vekst, som skaper et marked for fornybar energi der flere aktører er villige til å investere. Tyskland var først ute med sitt «energiewende», men i dag er Kina ledende. Verdens nest største økonomi har mer enn en tredjedel av all vindkraft-kapasitet globalt, rundt 25 prosent av all solenergi, og har seks av de ti største selskapene innen solpaneler og fire av de ti største vindturbinprodusentene. I 2016 ble det solgt flere elektriske biler i Kina enn i resten av verden. Trump kan ha overlatt fremtidens viktigste teknologiindustri til verdens største diktatur. For selv om USA har verdens nest største vindmarked på 74.000 megawatt, mens Kina leder med 146.000 megawatt installert kapasitet.

Men til tross for dette, står Kina for 27 prosent av utslippene i verden. Men når kinesiske myndigheter ønsker å investere 3000 milliarder norske kroner i vann-, vind- og solkraft innen 2020, så er det ikke fordi de er spesielt opptatt av klima. Massiv luftforurensing kan skape politisk ustabilitet dersom en stadig større middelklasse reiser seg mot myndighetene i protest. Kineserne investerer ikke bare i global bærekraft, men i sin egen selvoppholdelse.

Beate Sjåfjell: Erna Solberg, hvor er Norges plan for omstilling til bærekraft?

Kina er en stor del av grunnen til at kostnadene for fornybar energi har stupt. De siste seks årene har kostnadene for solpaneler gått ned 80 prosent og vindturbiner gått ned med 30 prosent. Dette gjør at fornybar energi begynner å spre seg uten direkte subsidier. Det siste er viktig. For mye av den resterende motstanden mot det grønne skiftet i politiske miljøer går på nettopp å sette verdens mest produktive arbeidsplasser opp mot arbeidsplasser og teknologi som i land som Norge langt på vei subsidieres av inntektene fra olja. Men det må jo være litt av poenget. Så lenge staten har en rolle i å legge til rette for nye næringer gjennom ulike statlige virkemidler, vil det jo alltid være eksisterende næringer som gjennom skatt bidrar til å finansiere de nye. Vi er fortsatt avhengig av fossil energi for å finansiere fornybar. Det burde flere anerkjenne, på samme måte som at skeptikerne til fornybar burde anerkjenne realitetene i det grønne skiftet.

Håpet ligger hos entreprenører og bedrifter som ser et fremtidig marked og nødvendigheten av å være konkurransedyktig i møtet med blant annet kineserne. Sist vi så et lignende teknologikappløp var under den kalde krigen, der USA var villig til å bruke uforholdsmessig mye penger på militær teknologi og utvikling for å lede over Sovjetunionen. Der kollapset det kommunistiske regimet i møtet med overlegen amerikanskutviklet militær teknolog, som ble betalt av skattepengene fra markedsorienterte bedrifter med skattbare overskudd. Det er kapitalismens mekanismer og klimaprofitører som kommer til å løse klimakrisen.

Vi trenger flere klimaprofitører, og vi trenger dem nå.