«Vi trenger ikke mer», pleier mamma å si

Da jeg var 17 år, fant jeg ut at mange norsk-tamilske jenter i miljøet rundt meg hadde gjentatte selvmordsforsøk. Presset om å prestere i begge kulturer ble for vanskelig å leve med.

Da jeg var 18 år, tok nesten alle tamilske venninner avstand fra meg. Foreldrene tålte ikke at kokosnøtten, brun utenpå og hvit inni, prakket norsk kultur på deres døtre.

Da jeg var 19 år ble jeg valgt inn i Oslo bystyre og kunne for første gang snakke om fenomenet negativ sosial kontroll. Strukturen av manglende likestilling fantes ikke bare i miljøet jeg var fra, jeg så det også i resten av det norske samfunnet.

Negativ sosial kontroll er vold mot kvinner. Hver eneste dag utsettes kvinner og jenter for vold. Det skjer på grunn av et menneskesyn der halvparten av jordens befolkning anses som mindreverdige. Det ujevne maktforholdet mellom kvinner og menn blir synliggjort og bekreftet.

Denne volden er et likestillingsproblem. Men det er også fraværet av likestilling som tilrettelegger for volden. Likestilling handler om tre ting. Sex, makt og penger.

Jeg er datter av innvandrerforeldre. Mamma kom til et Norge der Gro Harlem Brundtland var sjef, voksenopplæringa var bare noe «alle» deltok på og langrenn på NRK var favoritthobby. Langrenn på TV er fortsatt mammas favoritthobby.

Min mamma flyktet fra et Sri Lanka i krig, der jenter ble voldtatt på skoleveien, unge kvinner ble rekruttert til geriljaen for å kjempe i krigen og det beste loddet i verden var å finne en mann som kunne få deg til utlandet.

Mens mamma ventet på å komme til Norge gjennom familiegjenforening, var hun høygravid med meg. Hver gang flyalarmen gikk, måtte hun søke ly på et offentlig sted, som en kirke, tempel eller skole. Nabobygningene ble ofte rasert av bombene.

Ville vi overleve dette? Lurte hun på. Vi kan faktisk dø.

Når jeg i voksen alder har reflektert med mamma og opplevelsen hennes har hun ofte adressert frykten du bærer på som kvinne. Der hvor mennesker har det ille, har kvinner det verst.

Det er de enkle hverdagslige sanitær-behovene og mangle fleksibiliteten fordi du har mensen og ikke har tilgang til bind, eller rett og slett sørge for at klærne dekker deg sømmelig til slik at faren din ikke får høre lite sømmelige rykter, for «hva vil folk si?»

Så har du frykten for seksuell trakassering, voldtekt eller å bli kidnappet og solgt til menneskehandel som er en reell frykt for særlig jenter og kvinner over hele verden, med eller uten krig.

Å komme til Norge er å vinne i lotto, men du forlater aldri den frykten du levde i. Den er i kroppen din resten av livet. Min mor krysset en svær innsjø med meg i den ene armen og lillebroren min i den andre og bak henne gikk onkel og bar på kofferten. En reise som hadde null garanti om overlevelse. Men hun la ut på den reisen, både med selvtillit, men også frykt. I dag kan jeg kun se selvtilliten når denne sterke kvinnen forteller meg sin historie.

Min mamma kjemper ikke for makt, sex eller penger. Hun har jobbet i Norge så lenge jeg kan huske og hun stemmer ved alle valg. Hun ønsker trygghet for seg selv og sine barn: «Vi trenger ikke mer», pleier mamma å si.

Kvinner som henne hører man ikke alltid så godt i det norske samfunnet, men de er der, de skaper et større rom hver eneste dag ved å bare være seg selv. Uten forside i VG og uten tik tok-videoer som går viralt.

Og gjennom min mamma går det en rød tråd fra bombingen på Sri Lanka, helt til Stortingets talerstol.

Og på hver vår måte, kjemper vi for alle som drømmer om frie liv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen