Vi trenger flere, ikke færre velferdsinnovatører

Ingen har påstått at man ikke kan ha pub og spa på et kommunalt sykehjem. Men det er heller ikke det som er begrunnelsen for å slippe til private aktører.

Mennesker har forskjellige ønsker og behov. Dette gjelder i alt fra trivielle valg i hverdagen, til de store valgene i livet, og selvsagt også for de tjenestene som det offentlige leverer til oss.

Man må ikke slippe til private aktører for å øke valgfriheten og kvaliteten. Også offentlige aktører kan fornye seg og være «annerledes», slik Dagsavisen skriver på lederplass fredag.

Erfaringsmessig er det likevel begrenset hvor stor variasjonen blir, når det uansett er kommunen eller staten som er leverandør. I de fleste tilfeller er det først når man kombinerer valgfrihet med å slippe andre leverandører til, at det skapes et reelt mangfold.

For at konkurransen skal fungere godt, må det være slik at de som leverer høy kvalitet og gode opplevelser blir premiert, mens de som leverer lavere kvalitet og er mindre godt likt, må tape på det. Den beste måten å oppnå dette på, er å gi innbyggerne mulighet til å velge mellom mange leverandører som alle er kvalitetssikret av det offentlige, og gjerne også et eget offentlig alternativ. Da kan man oppnå en reell konkurranse om å levere tjenester med høy kvalitet som er tilpasset ulike behov.

Hvis man ekskluderer alle kommersielle aktører fra å drive sykehjem, vil selvsagt profitten forsvinne. Men kan man bare ta pengene som tidligere gikk til profitt, og bruke dem til noe annet? Neppe, slik jeg skrev om i et innlegg hos Dagsavisen for et par måneder siden.

Profitt oppstår fordi de private klarer å drive mer effektivt enn det offentlige. Gevinsten deles mellom skattebetalerne, som får lavere kostnader eller kan kjøpe flere eller bedre tjenester, og den private aktøren. Om profitten holder seg høy over tid, kan myndighetene øke kvalitetskravene eller redusere tilskuddene per bruker i neste kontraktsperiode. Når man vurderer om profitten er høy, må man heller ikke glemme at den også inkluderer betaling for risiko, en kostnad som vanligvis ikke synes i de offentlige virksomhetenes regnskap.

I et liberalt samfunn burde det være de som ønsker å opprettholde kommunale og statlige monopoler på bekostning av mangfold og valgfrihet, som burde ha bevisbyrden. Det er merkelig at Dagsavisen støtter et system hvor det kun er de aller rikeste som faktisk har mulighet til å velge et annet alternativ enn det offentlige tilbudet.