Vi trenger en handlingsplan for en ny opplysningstid

I det siste har det vært flere stemmer for å styrke ulike religioners stilling i samfunnet. I Norge er kristendommen dominerende, men færre og færre tror. Mange religioner bærer i seg intoleranse og kimen til voldelige handlinger for å styrke egen posisjon hvis den oppleves truet. Vi ser dette flere steder i verden, selv om vi ikke er kommet dit i Norge foreløpig. Derfor haster det med tiltak for å øke toleransen, beskytte  menneskeverdet og styrke det sekulære samfunnet.

Vi må endre grunnloven og starte med et felles utgangspunkt om at Norge skal være en sekulær stat der alle er født likeverdige og frie til å leve sitt eget liv, og at alle skal respektere menneskeverdet som ukrenkelig. Dette må bety at alle har rett til å ha egne tanker, ideer, tro, meninger og ytringer. Men det ser ut til å være vanskelig for mange å innse at ingen har rett til å kreve respekt for egne meninger, ideer, tro og ytringer. Vi ser at mange troende krever nettopp det når ytringene har sitt utspring i religiøs tro. Vi skal respektere mennesket, men ikke ideene som forfektes. Vi må ha full rett til å kreve de samme kunnskapsbaserte fakta og bevis for religiøse teorier som for andre teorier. Og det er nettopp denne forestillingen om at det er forskjell på religiøs tro og andre ideer som skaper mange og store konflikter. Mange troende, kanskje de fleste, ser på sin tro som en så integrert del av det å være menneske, at de føler seg krenket dersom troen ikke respekteres.

Flere muslimer har etterlyst en handlingsplan mot muslimhat og islamofobi. Generalsekretæren i LIM, Dana Manouchehri, hadde nylig et svært godt begrunnet innlegg i Nettavisen om hvorfor det er en dårlig ide at myndighetene skal være med på å lage et skille mellom grupper i befolkningen, basert på andres hat. Her trengs det helhetlig innsats mot det som krenker menneskers rett til et fritt liv, som også innbefatter religiøs tro. Men dette må gjentas om og om igjen: Vi må slutte å blande sammen menneskeverd og tro. Vi trenger ikke en handlingsplan for å beskytte tro, selv om noen muslimer hevder det. Da står ytringsfriheten i fare. Mennesker trenger beskyttelse, ikke ideene.

Vi ser også at politikere mener at  kristendommen må styrkes i skolen. Både kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner og stortingsrepresentantene Knut Arild Hareide og Hans Fredrik Grøvan har tatt til orde for dette i media. De snakker om å styrke kristendommens stilling i skolen og ikke bare kunnskapen om kristendommens plass i norsk historie. Da beveger de seg inn i forkynnelsen. Enten har de ikke forstått at tro er en privatsak og derfor ikke skal ha noen plass på offentlige arenaer. Eller så er det en bevisst strategi å blande begrep som kristendommen, kristne verdier og kristen kulturarv for å styrke forkynnelsens kår i det offentlige rom. Da er det et forsøk på å påtvinge andre sin tro. Ett av argumentene er at kristendommen har hatt så stor plass i vår historie at den skal belønnes med en særstilling. Mange har argumentert godt mot dette, og vi må bli flere som ytrer oss. Det får holde at KrF gjennom en famøs hestehandel i 2014 ødela det opprinnelige RLE- faget. Dette er et tydelig eksempel på at personlig tro ikke bør ha noen plass i politikken. Meningsmålingene viser kanskje at flere og flere mener det. Det er neppe splittelsen i KrF alene som er årsaken til en klar nedgang i oppslutningen.

Vi trenger en ny opplysningstid med utgangspunkt i menneskerettighetene og menneskeverdets ukrenkelighet og hva det skal bety for livssyn og tro. Det må også inspireres til undring og begeistring for livets mangfold og ikke minst alt det som er ukjent for oss. Så må vi slutte å forklare det uforklarlige med at det må finnes en gud. Vi må slutte å la religionen stå i veien for innsikt og ny kunnskap. Vi må dyrke nysgjerrigheten og forskertrangen. Vi må la hver dag bli en 1. april hvor vi stiller kritiske spørsmål ved det vi hører og ser. Dette kan erstatte dagens innhold i KRLE-faget. Kunnskap om ulike religioners kulturuttrykk hører hjemme i historietimene og er viktig for å forstå vår historie og kultur. Tore Skeies utmerkede historie "Hvitekrist" bør få en plass på pensumlista. Her kan vi lese om hvordan både hedenske og kristne konger, stormenn og hærførere regjerte Europa rundt 1000-tallet i et blodig barbari mens folk flest ønsket å leve i frihet og holde på med sitt, uten å bli krenket.