Vi står i en oppmerksomhetskrise

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I likhet med mange andre hjemmehørende på venstresiden var jeg på Youngstorget 1. mai. Ikke overraskende handlet mange av talene der om Israels folkemord på palestinerne. At vi i Norge viser solidaritet med Palestina er både riktig og viktig, men det er noe dobbeltmoralsk over den ekstreme oppmerksomheten Gaza har fått, sammenlignet med andre pågående kriser og konflikter i verden.

For Gaza er verken det eneste folkemordet eller den største humanitære katastrofen som utspiller seg i verden nå. I Sudan har en enda verre krise pågått i stillhet i mer enn to år.

 Minst 150.000 mennesker er drept i den brutale borgerkrigen som har herjet landet. I tillegg er mer enn 500.000 mennesker døde som følge av sult og sykdom, som et resultat av den humanitære katastrofen borgerkrigen har skapt. 13 millioner er på flukt, og i Sudans vestlige region Darfur foregår det et folkemord på landets masalit-minoritet. 

Det er anslått at 6 millioner mennesker kan komme til å sulte i hjel i løpet av 2025, i det som er i ferd med å utvikle seg til den verste hungersnøden i verden på 60 år.

Så langt har seks ganger så mange mennesker dødd i Sudan som i Gaza. Likevel var det i perioder nyhetssaker om Gaza flere ganger om dagen på NRK.no, mens det kunne gå flere måneder mellom hver gang det var en sak om Sudan. Det er først i de siste månedene at det har begynt å komme enkelte nyhetssaker om borgerkrigen i landet, men artiklene er ofte preget av feilinformasjon. 

– Dette er katastrofen verden glemte

Forskjellen mellom oppmerksomheten Gaza og Sudan har fått i norsk offentlighet er slående. Hvordan kan dette forklares? 

En mulig årsak kan være at mange politisk engasjerte mennesker, spesielt på venstresiden, er vant til et enkelt narrativ der de gode står mot de onde, de undertrykte mot undertrykkerne. Folkemordet på Gazastripen passer for mange perfekt inn i dette narrativet, noe som skaper debatt, nyhetsklikk og engasjement. Konflikten i Sudan derimot, som står mellom to makthungrige generaler som begge er ansvarlige for grove krigsforbrytelser, er ikke like enkel å forholde seg til. 

Man kan også spørre seg om alle de som går i fakkeltog, bærer palestinaskjerf og poster i sosiale medier, gjør det kun for palestinernes skyld, eller fordi engasjementet også har blitt en identitetsmarkør. Ved å ta på seg palestinaskjerfet viser man at man er på den «riktige siden». 

Dette alene er likevel ikke nok til å forklare det massive gapet i oppmerksomhet som er gitt lidelsene i Gaza og Sudan. For oppmerksomhetsgapet er et uttrykk for en vedvarende trend: Kriser og konflikter i Afrika får konsekvent mindre oppmerksomhet enn kriser og konflikter andre steder i verden, selv når de er geopolitisk viktige, selv når krisene er større enn andre steder i verden, og selv når de har et enkelt narrativ. 

Dette så man blant annet under folkemordet i Rwanda i 1994 da 800.000 mennesker ble brutalt slaktet ned. Man så det under den andre Kongo-krigen (1998–2003) der over 3 millioner døde, og man så det for bare noen få år siden under krigen i Tigray i Etiopia (2020–2022) der 600.000 mennesker ble drept.

Alle disse konfliktene, og stillheten rundt dem, har mye til felles. Både i Rwanda, Tigray og Sudan ble – og blir – grusomhetene gjort mot afrikanere i Afrika. Det kan virke som om mange av oss, enten bevisst eller ubevisst, tenker at det bare er sånt som skjer «der nede» (i Afrika). At det egentlig er en slags fortsettelse av gamle stammekriger (slik en del vestlige medier feilaktig beskrev folkemordet i Rwanda), eller at Afrika alltid har vært et kjipt sted, og alltid vil være det.

 Kanskje kan en del av likegyldigheten og stillheten rundt Sudan forklares med at tankegodset fra den gang Afrika var kjent som det “mørke kontinentet» henger igjen? Lidelsene i Gaza foregår nærmere – både mentalt og geografisk – og påføres mennesker som ligner mer på oss, både utseendemessig og kulturelt. Da kjennes smerten deres mer påtrengende.

Spørsmålet tvinger seg derfor fram: Skyldes den store stillheten rundt grusomhetene i Sudan og andre kriger og kriser i Afrika, at norske journalister og norsk venstreside underbevisst ser på afrikanske liv som mindre verdt enn for eksempel palestinske?

 Er den enorme oppmerksomheten Gaza har fått, og den store stillheten Sudan har opplevd, et resultat av forskjellsbehandling med et snev av rasisme?

Norske medier har et ansvar for å gi norske borgere et helhetlig og nyansert bilde av verden. Den ekstreme medieoppmerksomheten som Gaza har fått, på bekostning av andre langt verre kriser og konflikter, er sterkt kritikkverdig.

Like kritikkverdig er venstresidens enøyde fokus på Gaza. Mens det i fjor over hele landet ble satt opp studentcamper på forskjellige universiteter til støtte for palestinerne, har det ikke blitt satt opp et eneste telt til støtte for barna som dør i Sudan. Vi på venstresiden snakker mye om internasjonal solidaritet, men viser som regel bare solidaritet med de som passer inn i vårt narrativ om verden, med de som ser ut som oss selv, med de som dør i den «riktige» konflikten.

Dobbeltmoralen er åpenbar. Etter folkemordet i Rwanda var det én setning som ofte gikk igjen: Stillhet dreper. 

Norge er fortsatt økonomisk delaktig i folkemord