Vi slutter aldri å lære

Det er et åpenbart anliggende for kunnskapspolitikken å ivareta livslang læring - og da faktisk i betydningen hele livet.

Det ble ingen debatt, men mange interessante tanker, da Kristin Halvorsen sist mandag ettermiddag inviterte til debatt om verdigrunnlaget i kunnskapspolitikken. Seminaret skulle inspirere til diskusjon om sentrale verdier som det norske kunnskapssamfunnet hviler på, men det ble det ikke tid til. Innlederne fylte tiden. Diskusjonen er viktig, og den går forhåpentlig i de mange kunnskapsmiljøer som var representert på seminaret. I alle fall oppfordret Halvorsen til å ta med seg tankene ut av seminarrommet og fortsette diskusjonen.

Debattmøtet rommet innledere som forsker Ottar Hellevik, Prorektor Inga Bostad, journalist Tomm Kristiansen, redaktør Knut Olav Åmås og rektor Geir Navarsete. Kompetente og engasjerte innledere til tross - ett spørsmål ble stående åpent, og det mener jeg er sentralt i kunnskapsdebatten. For hva ville utdanningsministeren egentlig snakke om? Den norske skolen eller det samfunnet vi alle skal leve i, som skolen skal og må være en integrert del av? Innlederne la mye vekt på hvordan utdanningen kan utvikle og formidle verdier. Men hvordan disse verdiene styrkes og fortsetter å leve i det sivile samfunnet, ble ikke berørt. Voksenopplæringsforbundet mener det offentlige utdanningssystemet er et middel, ikke et mål i seg selv. Resultatene viser seg i hvordan det sivile samfunnet fungerer.

Norge har et godt offentlig utdanningssystem, erkjennelsen bunner i erfaringer som elev, politiker, mor og pedagog. Men systemet er også offer for konformitet og går fort i forsvar for etablerte meninger og handlingsmønstre. Den største utfordringen for et gammelt veletablert system er å åpne dørene og undre seg over hva som skjer utenfor og hvem og hva utdanningen skal være til for, systemet selv eller den verden det til enhver befinner seg i?

Vil vi ha et konformt samfunn der noen etablerte meninger er gangbare, eller et samfunn der det er klima for meninger vi ikke liker, og som vi evner å argumentere mot rasjonelt? Hvis det er slikt samfunn vi streber etter, med oppriktig toleranse for meningsmotsetninger, er det nødvendig å utvide grunnlaget for verdidebatten i kunnskapspolitikken. Den omfatter ikke bare offentlig utdanning og den kunnskapen som utvikles der.

Mennesket slutter aldri å lære, men mange må motiveres og inspireres til å ta inn ny kunnskap, endre standpunkt og etablere nye meninger. I skolen må grunnlaget legges for evne til refleksjon, det hevdet både Åmås og Bostad. I det sivile livet må det øves hele tiden. Voksenopplæringsforbundet mener det er et åpenbart anliggende for kunnskapspolitikken å ivareta livslang læring - og da faktisk i betydningen hele livet.

Ifølge Monitor og Ottar Hellevik blir befolkningen mer materialistisk og opptatt av seg selv. Det er ikke vanskelig å se disse tegnene til endringer, selv i et samfunn som fortsatt er på topp når det gjelder fellesskap, frivillighet og engasjement. Hvor utvikles verdiene, refleksjonen og toleransen etter det offentlige løpet? Åmås sa det i sitt innlegg; holdninger og verdier skapes i samspillet mellom utdanningssektoren og frivillig sektor. Vi mener at samspillet er avhengig av aksept og respekt for de læringsarenaene som ligger utenfor de offentlige systemer. Det er der de fleste voksne er, og mange flere kan og bør være.

I den gamle formålsparagrafen til den norske skole, skulle vi gjøre ungene til «gagns menneske» - til et nyttig menneske - for seg selv og samfunnet. Et menneske som i Inga Bostads dannelsesperspektiv er myndig og kan tenke selv, i Åmås sitt kunnskapsperspektiv har evne til kontinuerlig å sette sine kunnskaper på prøve. Og som i det livslange læringsperspektivet opplever å være inkludert, respektert og engasjert. Kristin Halvorsen har satt i gang en nødvendig debatt, vi ønsker å gjøre den til mer enn en skoledebatt.