Vi shopper oss i hjel

Det er helt greit at naboen har stor bil. 
Så lenge jeg har en som er enda større.

Årets førstegangsvelgere kan være født så sent som i 1995. De husker knapt 11. september. De har i hvert fall ingen minner fra den gangen Norge hadde én TV-kanal og butikkene var stengt søndager. Tida da alle deltok på dugnad, og vi arvet sykler og ski fra storesøsken. Jappetid og børskrakk på 1980-tallet har de i beste fall hørt om i historietimene. Jeg tar et kjapt tilbakeblikk, av hensyn til unge lesere:

Norge AS går i dag så det griner. Oljemilliardene fosser inn, og landets sparekonto er fetere enn noen gang. Oljefondet er faktisk rangert som verdens største statlige investeringsfond. Alle vi som bor i Norge nyter godt av denne fossile rikdommen. Dagens velferdssamfunn ville vært utenkelig uten.

Vår rike lykke startet da Norge fant olje og gass i Nordsjøen på 1970-tallet. Det tok riktignok litt av i begynnelsen. Etter å ha oppdaget den enorme skattekisten på havets bunn, satt champagnekorkene løst. Jappetiden var et faktum, og den lånefinansierte kjøpefesten varte gjennom store deler av 1980-tallet. Kredittkortene gikk varme, og stadig nye prisrekorder dominerte boligmarkedet.

«Easy come, easy goes», sies det. En opptur av slike dimensjoner, som vår nyoppdagede oljerikdom hadde utløst, kunne selvsagt ikke vare. Lønnsveksten hadde tatt av, og børsverdiene var blitt kunstig høye. Etter et drastisk fall i oljeprisen i 1986 forsvant store deler av statens inntekter. I 1987 var det brått slutt. Etterkrigstidens verste nedgangskonjunktur rammet landet. Den lånefinansierte shoppingbonanzaen var over.

Jappetiden kunne vært historien om den elleville festen, som ble avløst av en så gedigen bakrus at vi for evig og alltid sverget på at vi ikke ville havne der igjen. Så fornuftige var vi dessverre ikke. 1980-tallet ga oss smaken på kjøpt lykke, materielle goder, og gleden av å flashe vår rikdom. Heretter ble vårt mantra at «det er helt greit at naboen har stor bil, så lenge jeg har en som er enda større. Og dyrere.» Jappetiden er dermed ikke en avsluttet epoke i norsk historie, fordi den har satt varige spor i våre verdier.

Selv er jeg født i 1976, og skal avgi stemme for femte gang. For første gang går jeg til valgurnene med en grønn revolusjonær i magen. Jeg vil at dette valget skal handle om noe annet enn rødt kontra blått, hvorvidt Segways eller hjørnekjøleskap skal tillates i Norge, og om fedre selv skal få velge om de vil ta ut foreldrepermisjon eller ikke.

Det er nemlig langt større og viktigere problemstillinger vi må ta tak i. Det handler om miljø. Ja, M-I-L-J-Ø. Snork, nå er sikkert halvparten av leserne hektet av allerede. Det får så være. Jeg kan ikke sitte og holde kjeft, etter å ha blitt klar over de enorme utfordringene vi alle står overfor.

Faktum er at vi holder på å shoppe oss i hjel. Vi kjøper dobbelt så mange klær som for 20 år siden. Vi pusser opp og skifter ut biler hyppigere enn noen gang. Det har sin pris. Bortimot 250.000 nordmenn var registrert som dårlige betalere i første kvartal 2013. Antall betalingsanmerkninger har i snitt økt med ti prosent hvert år, de siste ti årene.

Vårt overforbruk har ufattelige ringvirkninger. Ikke nok med at det går ut over den enkeltes lommebok og lykke. Langt verre er de globale konsekvensene. Noen betaler regningen for at du og jeg kan shoppe topper til under femtilappen hos svenske kjedebutikker. De som er usikre på hva jeg sikter til, kan google søkeordene «fabrikkollaps» og «Bangladesh» og ta en grundig kikk på det som dukker opp.

Til sjuende og sist er det vår felles framtid som må ta støyten. Jordkloden bruker halvannet år på å fornye de ressursene vi tapper i løpet av ett år. Hvis du overtrekker kontoen, finnes det nok av selskaper som tilbyr deg kreditt, i hvert fall en stund. Så vidt jeg vet finnes det ingen kredittklode vi kan ty til når vi har brukt opp vår egen.

Forbruk er storpolitikk. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 oppfordret president George W. Bush innbyggerne til å vise «fortsatt deltakelse og tillit til den amerikanske økonomien». New Yorks ordfører, Rudolph Guiliani, var enda tydeligere. Dagen etter angrepet proklamerte han følgende: «Vis at dere ikke er redde. Gå på restauranter. Go shopping!» På spørsmål om hvordan verdens befolkning kunne vise sin støtte til New York i denne vanskelige tiden, var svaret utvetydig: «Kom hit og bruk penger!»

Daværende finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen argumenterte på nøyaktig samme måte da finanskrisen rammet Norge høsten 2008. «Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien», sa hun under en paneldebatt om finanskrisen. I et intervju med VG understreket SV-lederen at finanskrisen ville bli enda dypere dersom alle slutter å shoppe.

Jeg har valgt å gjøre det motsatte. Siden januar 2012 har jeg hatt kjøpestopp, som innebærer at jeg nesten ikke har kjøpt noen materielle ting, verken til meg selv, mine barn eller boligen. Nylig har jeg også gitt ut boken «Shoppingfri», som har gitt meg anledning til å fordype meg i alle sider ved konsumsamfunnet. Jeg har erfart at lykke faktisk ikke kan kjøpes. Tvert imot er livet rikere, lettere og lykkeligere enn noen gang, etter nesten to år uten påfyll av ting jeg ikke trenger.

I løpet av dette prosjektet er jeg blitt grunnleggende uenig i politikernes premisser. Jeg tror ikke lenger at økonomisk vekst er den eneste gyldige målestokk på om ting går bra eller ikke. Jeg tror ikke at Norge AS ville gått på dunken hvis flere hadde kuttet ned på forbruket. Derimot tror jeg at vi alle ville fått en rikere framtid hvis politikerne hadde våget å ta noen radikale valg. I dag.

Så derfor spør jeg dere, kjære politikere: Hvem er villig til å sette miljøet aller øverst på dagsorden i kommende stortingsperiode?