Den kanskje viktigste erfaringen vi gjør oss i disse koronatider er at det vi savner mest, er de hverdagslige tingene vi har tatt for gitt.
For å være ærlig hadde jeg aldri trodd jeg skulle savne å ta en tur ned til byen for å betale litt for mye for en øl og halvbra pizza mens jeg ser på folk som går forbi.
Aldri har vi hatt mindre kontakt ansikt til ansikt.
Les også: Slik tror ekspertene at koronakrisen vil påvirke oss (Dagsavisen+)
Aldri har vi hatt mer kontakt gjennom sosiale medier. Dette forteller meg at måten vi lever og organiserer våre liv på er både verdifull og sårbar.
Jeg håper krisen vil tvinge frem en større tverrpolitisk forståelse for hvor viktig det er å legge til rette for at det skal være hyggelig å bo og leve i hele Oslo også i fremtiden.
Derfor er det nødvendig at Oslos innbyggere, næringsdrivende og vi som er folkevalgte trekker lærdom av det vi nå opplever. Hvordan skal det være å vokse opp i Oslo om 50 år? Hvordan skal det være å bo her om 100 år?
Hvordan skal vi sikre et yrende byliv i sentrum og i bydelene?
Skal vi planlegge for at Oslo skal vokse med 180.000 innbyggere de neste 20 årene slik Kommuneplanen legger opp til? Er det klokt å rive småhusområder for å fortette med boligblokker?
Kanskje bør alle byplanleggere stille seg selv kontrollspørsmål når de planlegger nye store boligkomplekser: Er uteområdene store og funksjonelle nok? Skal vi bygge høyere for at det skal være mer plass å leve på mellom blokkene? Ville jeg gledet meg til å flytte inn i boligkomplekset jeg nå planlegger? Ville jeg gledet meg til at barna mine skulle vokse opp her?
Når sakene kommer til behandling i bystyret må vi i hvert fall ha en fordomsfri debatt om disse spørsmålene i stedet for at de ulike partiene kappes om å være mest mulig reguleringskåte.
Det er ikke sikkert innbyggerne vinner om målet er å regulere flest mulig nye boliger.
Koronakrisen viser også at det haster med å få flere til å bosette seg i kvadraturen for at vi skal få det bylivet vi ønsker oss i sentrum. Det er ikke mangel på lekeplasser og utekontor som gjør at det ofte er folketomt der. Det er mangel på folk gjennom hele døgnet.
Oslopolitikerne har i mange år vært enige om at noe må gjøres i Kvadratuen, men lite blir gjort.
For tre år siden foreslo Høyre at kommunen skulle legge til rette for en tidobling av antall innbyggere innenfor Ring 1 fra dagens 1000 innbyggere til 10.000. Dessverre ble forslaget møtt med en kald skulder, og det er fremdeles nesten helt dødt i sentrum etter arbeidstidens slutt.
Jeg håper koronakrisen kan fungere som en vekker slik at vi nå for alvor kan komme i gang med å skape et bærekraftig byliv både i sentrum, og i resten av Oslo. Kontakt og aktivitet på sosiale medier er vel og bra, men vil aldri erstatte det å møtes ansikt til ansikt. Oppsvinget viser bare at vi savner hverandre i Oslo.
Jeg håper at alle, når restriksjonene gradvis fjernes, viser at de setter pris på bylivet vi til nå har tatt for gitt.
Da må vi handle i butikkene, oppsøke det fantastiske kulturtilbudet vi har vært bortskjemt med, og oppsøker restauranter, kafeer og utesteder. Jeg har i hvert fall ikke lyst til å betale altfor mye for en øl og en halvbra pizza, om jeg må sitte der alene.