Imidlertid er det viktig med en kunnskapsbasert tilnærming. Fortsatt er det lite kunnskap, og det finnes veldig lite forskning på dette temaet i Norge. I en pionerstudie om sammenhengen mellom vold mot mennesker og vold mot dyr som jeg gjennomførte for Dyrevernalliansen for et par år siden fant jeg at krisesentre hadde erfaring med at omsorg for dyr kunne hindre eller forsinke at voldsutsatte søkte hjelp, og at vold mot dyr også kunne være en del av trusselbildet for voldsutsatte.
I min studie var det imidlertid ulikt hvordan krisesentrene håndterte dette. Noen så det som en del av sin oppgave både å avdekke situasjonen for eventuelle familiedyr og å bidra til å finne løsninger for dyrene, mens andre avgrenset seg og så dyr som et privatansvar. Økt bevissthet og systematikk der kartlegging av omsorg for dyr og trusler mot dyr inngår i utredning av livssituasjon og trusselbilde, samt hjelp til plassering av eventuelle dyr er derfor viktig for å kunne ivareta voldsutsatte.
Når man snakker om «sammenhengen», handler det om flere og ulike antatte sammenhenger mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. Mens èn sammenheng handler om at personer som utøver vold mot mennesker også kan utøve vold mot dyr og omvendt, og at vold mot familiedyr kan være en del av trusselbildet for voldsutsatte, er en annen antakelse at det er en sammenheng mellom barns (i hovedsak gutters) dyremishandling og senere skjevutvikling og voldskarriere. Det er særlig dette argumentet som har vært brukt for å argumentere for innføring av kryssrapporteringsrutiner mellom barnevern og dyrevernmyndigheter i andre land. Denne antakelsen bygger på studier av dømte seriemordere og andre med en alvorlig voldskarriere. Utfra foreliggende internasjonal litteratur er imidlertid denne sammenhengen ikke entydig. Alle barn som plager dyr blir ikke nødvendigvis massemordere, for å si det enkelt. Vi vet ikke hvor vanlig dyremishandling er i normalbefolkningen, og her spriker studiene. For å kunne skille mellom det som kan være tegn på en alvorlig psykologisk skjevutvikling og det som er vanlig forekommende dyremishandling trenger man studier av normalbefolkningen, ikke bare av personer med kjent voldskarriere. I en del andre land er det lagt opp til kryssrapportering mellom dyrevernmyndigheter og barnevern/hjelpeapparat. Dette har blitt kritisert for å patologisere normal barne- (gutte-)atferd. At dyremishandling muligens er mer utbredt og vanlig enn man tror, betyr selvsagt ikke at dette ikke er galt og bør bekjempes. Men kanskje er ikke det viktigste argumentet her at vold mot dyr også kan føre til vold mot mennesker, men at dyr har en egenverdi som individer og selvstendige rettigheter som skal respekteres.
Utfra internasjonal litteratur synes den ”alminnelige” dyremishandlingen å være et annet fenomen enn planlagt og gjentatt tortur av dyr motivert av sadistisk nytelse, som ses som et rødt flagg for mulig alvorlig emosjonell og sosial skjevutvikling og senere voldskarriere. Det er viktig å skille for å kunne sette inn riktige tiltak. Mens alminnelig, og mer eller mindre kulturelt akseptert dyremishandling må bekjempes med brede kulturelle tiltak og opplæring i empati, trengs det målrettet individuell innsats fra behandlingsapparatet rettet mot de få der dyremishandlingen kan være et tegn på alvorlig psykopatologi eller alvorlige problemer i familien.
Internasjonale studier spriker når det gjelder hvor vanlig dyremishandling er, særlig blant gutter, og hvor vanlig det er i Norge vet vi ikke. Det kan være store kulturelle forskjeller mellom land, herunder i synet på og omgangen med dyr, som gjør at vi ikke uten videre kan overføre funn i internasjonale studier til Norge. For å avdekke hvor utbredt fenomenet er, trengs det representative omfangsstudier av normalbefolkningen. Som alternativ til separate omfangsstudier om dyremishandling kan spørsmål om dyremishandling tas inn i generelle omfangsstudier om vold og overgrep. Det trengs også kvalitative studier for å forstå dyremishandling, både fra utøvere og voldsofre der dyremishandling inngår i voldserfaringene, samt studier av hvordan ulike hjelpeinstanser og behandlingsapparat forholder seg til dette.
Retningen
Når det gjelder sammenheng mellom vold mot mennesker og vold mot dyr blant voksne, er det også viktig med nyanser, og ikke minst er retningen på sammenhengen viktig. Ikke alle voldsutøvere utøver vold også mot familiens dyr, og sammenhengen fra mishandling av mennesker til dyremishandling har i noen studier vist seg å være svak, mens det later til å være en sterkere sammenheng motsatt vei: I familier der det forekommer dyremishandling, er det funnet forhøyet risiko også for vold mot de menneskelige husstandsmedlemmene. Det betyr at dyremishandling kan være et varsel om at det også kan være vold mot mennesker i husholdet.
Alt i alt er det snakk om flere ulike mulige sammenhenger, og så lenge vi vet så lite som vi gjør om de ulike mulige sammenhengene er det viktig med økt kunnskap for å avdekke og se sammenhenger der det kan være sammenheng, for å forebygge vold mot både dyr og mennesker. Vold mot dyr bør derfor inn i studier av vold i nære relasjoner.