Vi må snakke om kona til

De kunne valgt den smertefulle erkjennelsens vei og kommet ut av prosessen med hevet hode.

Det begynner å bli mange av dem. Konene som står last og brast med mannen sin gjennom stormen. En storm forårsaket av mannen selv. En storm som måtte komme.

I Norge har vi Haddy Njie. Først og fremst folkekjær mediepersonlighet og multikunstner. Dernest: kona til Trond Giske, Ap-politikeren som har fått føle på den kollektive vreden til Ap-kvinnene, mediekommentariatet og kvinner over det ganske land etter at flere varsler gjorde offentlig hans mangeårige historikk med slibrig oppførsel.

I Sverige har de Katarina Frostenson. Lyriker og forhenværende medlem av Nobelkomiteen. Og kona til «kulturmannen», Jean-Claude Arnault, som nylig ble dømt for voldtekt, etter flere varsler om overgrep i kjølvannet av metoo.

Les også: Hadia om Haddy-bok: – Fremmer feilaktig påstand om meg

Både Haddy Njie og Katarina Frostenson har utgitt sine betraktninger om disse sakene i dagboks form. Haddy Njie beskriver hvordan anklagene kommer som fra intet og river teppet vekk under føttene deres, hvordan det blir umulig å beskytte seg mot bølgen av beskyldninger og rykter. Hvordan klønete, men bagatellmessig flørting blir gjort til noe stort og stygt. Hvordan reaksjonene er helt uproporsjonale sammenlignet med de bagatellmessige forholdene han er beskyldt for.

Katarina Frostenson beskriver en absurd Kafka-prosess der den anklagede ikke er i stand til verken å forstå forbrytelsen eller forsvare seg. For hvordan kan denne milde mannen, som ikke har en dråpe med aggresjon i seg, ha vært voldelig?

Begge maler frem et portrett av en grunnleggende god mann, en av de beste blant oss, revet ned og dømt i en heksejakt basert på falske eller overdrevne anklager.

De forulempede kvinnenes historier trekkes i tvil, og det samme gjør støttespillernes motiv. Begge bøkene er både et forsvarsskrift og et anklageskrift. Et forsvarsskrift for mannen, et anklageskrift mot kvinnene og deres medspillere. Kvinnene som hisset seg opp over bagateller, rottet seg sammen og forårsaket mannens fall.

Det er lett å ha sympati med kona til. Det er lett å skjønne den blinde fornektelsen, det rasende forsvaret. For hvordan kan hun tro på dette som hun aldri har sett selv?

Les også: Haddy svarer Giske-varsler: – Må tåle å bli motsagt

Eller kan vi snu det og spørre: Hvorfor er det så vanskelig å tro det vi aldri har sett selv?

For finnes det ikke en kime av tvil? Undrer hun ikke på om han fortjener hennes standhaftige forsvar?

Intet menneske i verden har gått gjennom livet uten noen gang å møte det mangefasetterte i et annet menneske. Vi har mange ansikter. Vi viser et ansikt til den ene og et annet til den andre. Vi vet at mennesket på samme tid kan romme både godhet, dårskap og ondskap.

Noen ganger er vi noen skikkelige drittsekker. Kanskje til og med uten at vi mener det. Kanskje uten at vi skjønner det selv. Noen ganger må vi høre det fra andre for at vi skal forstå det.

Hvis vi aksepterer premisset om det mangetydige mennesket og den mangetydige handling, ville vi ikke da tråkket litt varsommere? Må forsvaret være så frenetisk?

Vår selvforståelse og vår selvrepresentasjon er selektiv. Vi knar tankene og ordene til de føles riktige. Vi plasserer erfaringene våre inn i et narrativ som virker fornuftig. Vi strukturer ordene og setningene til de fremstår som logiske, og dermed sanne. Men om de innledende forutsetningene er feil, hjelper det lite om logikken er uten brister.

Les også: Njie avviser at Giske noen gang har trakassert noen

Der krigeren representerer tro, representerer forfatteren tvil. Krigerens våpen er sverdet. Forfatterens våpen er pennen. Der sverdet kapper tvert av, kan pennen nyansere.

Haddy Njie og Katarina Frostenson er begge forfattere. Men i sin personlige kamp måtte forfatterens nysgjerrighet og den intellektuelles sannhetssøken vike.

De kunne valgt den smertefulle erkjennelsens vei og kommet ut av prosessen med hevet hodet. I stedet valgte de krigerens sverd og duellens logikk. Og slik tapte de.