Debatt

Vi må snakke om jordbruk

Kjedelig, jeg vet. Men heng med et lite stykke, og jeg lover masseslakt og reiser til fremmede kontinenter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Jordbrukspolitikk». Traust, ikke sant? Nei, ikke sant. Det handler om maten vår, om hva vi spiser. Hver dag, resten av livet. Og om hvordan landet vårt skal se ut.

Vår nåværende regjering har i flere omganger forsøkt å få til at «hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon». Det høres fornuftig nok ut, kanskje.

Men i virkeligheten er det selve veien til utarming, tomme bygder og stadig nye kjøttberg av meningsløst masseslaktede av dyr som ingen kommer til å spise.

Det argumenterer tidligere nyhetsredaktør i Dagsavisen (og som sådan min kollega), nå journalist i Khrono, Espen Løkeland-Stai og statsviter og gårdbruker Svenn Arne Lie for i sin nye bok «Mellom bakkar og kjøttberg». Boka er god, men likevel nedslående lesing.

Hva er målet for jordbruket? Å produsere mest mulig mat? Eller at det skal være mulig å drive næring og leve av jorda i hele landet?

Om målet er billig mat, er politikken «ekstremt vellykket», siterer forfatterne riksrevisoren tilbake i 2010. Om målet derimot er levende bygder og jordbruk over hele landet, er «politikken ikke vellykket».

Er det galt med billig mat, da? Nei, i og for seg ikke, selvsagt ikke. Men om målet er billigst mulig mat, burde vi bare kjøpe den i utlandet, importere alt vi trenger. Norske bønder lever i et høykostland, på samme måte som du og jeg.

Foruten målene nevnt over, er selvberging et viktig mål for landbrukspolitikken. Et land må kunne brødfø befolkningen, også i turbulente tider.

Vår selvbergingsgrad er nå et sted mellom 30 og 40 prosent, avhengig av sesong. Det er altfor lite.

Her blir det vanskelig. Det er selvbergingsgraden korrigert for fôrimport som er så lav. Og nå har du helt sikkert falt av, men bi litt: Nå skal vi reise på tur til Brasil.

Vi importerer soya fra Brasil for å lage kraftfôr til dyra våre i Norge. Det gir seg en del pussige utslag: Det krever omtrent like mye soya for å lage én liter kumelk i Norge som for å lage én liter soyamelk.

Når du ser Tine-reklamer av beitende, lykkelige kyr, er det i beste fall en tilsnikelse. 50 prosent av fôret til kua er kraftfôr, bare ti prosent kommer fra beite.

Denne soyaen som reiser over halve jorda, er tollfri. (Brasiliansk storfekjøtt, derimot, har vi lagt toll på.) Resultatet er at vi legger beslag på store områder i Brasil for å fôre norske husdyr.

Resultatet er at det produseres enormt mye kjøtt – billig kraftfôr er et såkalt insentiv til å satse på kjøtt, ikke korn – og selv om vi spiser mer kjøtt enn før, er overproduksjonen hyppig.

Resultatet er at stadig mer av norske beiteområder, «kulturlandskap», blir liggende brakk.

Tross soyaimporten og en voldsom vriding mot større enheter og ensidig kjøttproduksjon, og tross subsidier i milliardklassen, er det vanskelig å leve av jordbruk i Norge.

Vi forbrukere får billig mat, for billig mat, argumenterer forfatterne.

De problematiserer punkt for punkt en landbrukspolitikk som gir bonden mindre betalt selv om han produserer mer, som gir lavere selvforsyning og som er avhengig av import av soya til kraftfôr.

Men de foreslår også løsninger. En av dem er at vi forbrukere må tåle å betale litt mer for melka. En annen er å sette et nytt mål for selvforsyningsgraden.

Den bør være på 50 prosent, korrigert for fôrimport. Det er nok knapt lesere igjen helt her nede, men her blir det skikkelig spennende.

For å nevne noe: Det må bli mindre attraktivt å produsere kjøtt, og mer attraktivt å produsere korn. Da må prisen på korn opp, og prisen kraftfôr kraftig opp.

Vi må tørre å ta i bruk tollvernet i større grad. Så må vi endre tilskuddsordningene. Staten bør gi penger til bruk av jord, ikke til den bonden som investerer i større anlegg, som i dag.

Politisk styring, vil kritikerne si. Men det er jo slik et land styres. Det legges til rette for ønskede konsekvenser.

Og regjeringen har ikke fått gjennom sitt drømmescenario der hovedmålet med landbrukspolitikken er «en kostnadseffektiv matproduksjon».

Vi tar også andre hensyn når det gjelder maten vår, i en sektor som i overveldende grad er politisk styrt. Forurensende båtreiser tur-retur Brasil med hundretusenvis av tonn soya utkonkurrerer norsk gras for å brødfø norske dyr. Som forfatterne skriver: det skal ganske mye politikk for å komme dit.

Mer fra: Debatt