Det er et uttalt politisk mål at kulturlivet skal være inkluderende, likestilt og mangfoldig, men det er ikke helt entydig hvordan vi tilnærmer oss dette arbeidet.
Balansekunst etterlyser vilje til å snakke om forskjeller og tallfeste likestillingsarbeidet. Kultur- og likestillingsminister Abid Raja uttalte nylig at kartlegging av minoritetsrepresentasjon er en spennende idé.
Vi mener dette er veien å gå.
«Jeg bryr meg ikke om kjønn», er en velment gjenganger i diskusjonen om likestilling og mangfold. «Jeg ser ikke hudfarge». «Hvorfor skal vi fokusere så mye på ulikhet, vi er jo alle mennesker?» Å fokusere på det som gjør oss ulike forsterker forskjeller, mener mange vi støter på i arbeidet for et inkluderende kulturliv.
Etter denne logikken fremstår det å ikke legge merke til hvordan vi er forskjellige som en strategi for likestilling.
Les også: «Sånne som deg burde bruke munnbind!»
Men er det det?
At alle skal kunne bli møtt som mennesker – som unike individer – er målet med likestillingsarbeid. Alle skal kunne delta på like vilkår, uavhengig av kjønn, etnisitet, seksualitet, kropp, funksjonsevne, alder og andre kjennetegn.
Det kan for enkelte fremstå som et paradoks at vi som jobber med likestilling snakker så mye om for eksempel kjønn når målet er at kjønn ikke skal ha noe å si.
Likestilling oppnås imidlertid ikke ved hjelp av stilleleken. Når kulturlivet per i dag preges av maktstrukturer som skaper barrierer og diskriminering på bakgrunn av identitet og gruppetilhørighet blir vi nødt til å snakke om hvordan ulike grupper møter ulike barrierer.
For å kunne adressere og motvirke maktstrukturene, trenger vi språk for å beskrive forskjellene. Å hevde at man ikke ser eller bryr seg om for eksempel kjønn, funksjonsevne og hudfarge, er ikke en effektiv strategi for å motvirke diskriminering. Ser du ikke forskjellene, ser du heller ikke forskjellsbehandlingen.
Det er for øvrig enkelt å hevde at man er «fargeblind» dersom man aldri har opplevd å bli diskriminert på bakgrunn av hudfarge.
Å ikke bry seg om forskjeller er også en feilslått likestillingsstrategi fordi den i verste fall promoterer likhet snarere enn likestilling. Mangfold som verdi handler om å synliggjøre og verdsette at vi bærer med oss ulike erfaringer og perspektiver som kan tilføre fellesskapet noe positivt.
Les også: «Varsellampene bør blinke»
Mange frykter at det å snakke om grupper bidrar til gruppetenkning som går på bekostning av et samlende fellesskap. I et samlende fellesskap er det imidlertid avgjørende at alle blir sett og hørt.
Et fellesskap som lukker øynene for enkeltes utfordringer er ikke samlende.
Der vi i Norge kan oppleve berøringsangst og et manglende språk for å snakke om mangfold, har Storbritannia en helt annen tradisjon for å navngi og snakke om ulike sosiale grupper.
Det engelske kulturrådet fører detaljert statistikk over ulike sosiale gruppers deltakelse i kulturlivet. Hvilken etnisk bakgrunn har besøkende på museene? Hva er andelen personer med nedsatt funksjonsevne i museumsledelsen? I dette tallmaterialet ligger mulighetene for målrettet arbeid og målbar endring.
Les også: – Jeg har selv blitt spurt hvor jeg kommer fra, og det har jeg aldri opplevd som rasistisk
Ved å italesette og tallfeste (mangel på) mangfold, har de satset på målrettede prosjekter for å skape en mer inkluderende og mangfoldig sammensetning i det britiske kulturlivet.
British Film Institute har utviklet inclusion targets: filmproduksjoner bør etterstrebe at 10 % av staben identifiserer seg innenfor lhbtq, at 20 % av staben er black or minority ethnic og 7 % er døve eller har nedsatt funksjonsevne, i tillegg til jevn kjønnsbalanse.
Slik blir målsetningen om å speile samfunnet et håndfast mål ved bruk av tall som verktøy.
Balansekunst ønsker mer klarspråk i mangfoldsarbeidet. Vi ser et behov for å italesette og tallfeste status for mangfold i kulturlivet. Slik som i Storbritannia, bør også aktører i norsk kulturliv kartlegge sammensetning i styrer, stab og programmer, og jobbe målrettet for å utjevne skjevfordeling.
I et intervju med Khrono 19.8.20 uttaler Raja at «tanken om å kartlegge minoritetsrepresentasjon på samme måte [som kjønn] er en spennende idé som vi kan se på».
Det håper vi Kulturdepartementet vil følge opp.
Les også: Ny forskning viser at mørkhudede kvinner med afro får færre jobbintervjuer
Å innhente data om identiteter anses av flere som vanskelig og sensitivt. Er det likevel en utfordring vi er nødt til å ta på oss for å bedre representasjonen i bransjen?
Ved bruk av riktig og inkluderende terminologi og metode basert på selvrapportering under informert samtykke, bør vi også i Norge kunne samle inn data om mangfold og sammensetning.
Balansekunst har utviklet et spørreskjema som kan tas i bruk.
Å gi oppmerksomhet til forskjeller kan oppleves som uvant for mange i Norge, men vi er nødt til å bevege oss bort fra en strategi som oppfordrer til å lukke øynene. Loven forplikter oss til å jobbe målrettet for likestilling, da er vi nødt til å se og anerkjenne at vi mennesker er forskjellige og at mange av oss møter ulike typer samfunnsskapte barrierer.
Vi trenger vilje og språk – og tall – for å beskrive forskjeller og motvirke forskjellsbehandling.