Den 5.februar ble den kjente danske islamkritiker og formann for Trykkefrihedsselskapet, Lars Hedegaard, forsøkt skutt. I etterpåklokskapens flomlys er det nok mange av oss som nok burde gå i oss selv og innrømme en viss naivitet når det gjelder islamistene som en reell trussel mot demokratiet, ytringsfrihet og liberale verdier.
Det er all mulig grunn til å tro og stor sannsynlighet for at gjerningsmannen er islamist i Hedegaard sitt tilfelle. Det er i tilfelle en ytterst alvorlig handling som bekrefter og forsterker trusselen fra radikal og militant islamisme. Vi kan ikke tillate at ekstreme og voldsforherligende islamister med sin dødsfilosofi skaper våre samfunn om til blodige slagmarker i sin kamp for å påtvinge verden en politiskreligiøs fascisme.
Det er på tide for alle, ikke minst på venstresiden i norsk politikk, å erkjenne og ta inn over seg den alvorlige trusselen fra de islamske mørkekreftene og middelalderske mørkemennene. Argumentet om at de fleste muslimer er moderate holder ikke lengre når et lite mindretall islamske ekstremister kan påføre samfunnet stor og ubotelig skade gjennom terror.
Man kan selvsagt være enig eller uenig i Hedegaard sin islamkritikk. Det er ikke det som er poenget, men det avgjørende i denne saken er når ytringsfrihetens vilkår blir alvorlig truet innenfor demokratiets rammer. Det bør derfor være en felles front på tvers av partigrensene mot enhver verbal trussel og voldelig anslag som er rettet mot demokratiske friheter vi er oppdradd til å ta for gitt.
Det er klart for en del som ser på seg selv som venstreradikale, har generelt kritikk mot islamsk fascisme vært jevngodt med nærmest å gå fiendens ærend fordi de har sett på islamistiske grupper, som for eksempel Hamas og Hizbollah, som allierte i kampen mot ”de sionistiske imperialistene” og den israelske statens rolle som okkupasjons og krigsmakt. Derfor har islamistene ikke fått den kritikk og motstand de burde ha hatt.
I de tilfellene Israel har gått til militære aksjoner mot palestinerne, er det blitt reagert programmatisk kraftig på venstresiden og det er ikke akkurat blitt spart på kraftsalvene mot Israel og USA. Med få unntak har tausheten på den annen side vært påfallende når det gjelder islamistisk terror, antisemittisme og jødehat blant muslimer (ikke bare hos islamister) eller det iranske prestestyrets brutale framferd mot egen befolkning og opposisjonelle.
Det kan virke som om venstresiden, i hvert fall deler av den, er blitt så forblindet i sin kritikk av staten USA og Israel at islamistene har sluppet altfor lett, altfor lenge. Venstresidens unnfallenhet overfor radikal islam, har imidlertid skapt politisk handlingsrom for en generaliserende og unyansert islamkritikk fra høyreradikale som uten omsvøp har rammet alle muslimer.
