Vi må dyrke elitekulturen

Målet om at den skal nå alle, gjør kulturen middelmådig. 
Vi må satse mer på den kulturelle eliten og la markedet gjøre jobben for folk flest.

Innlegget er skrevet sammen med Anna Katharina Fonn Matre og Aase Marthe J. Horrigmo.

De tre artikkelforfatterne er forfattere av 
«Kultur for kulturens skyld»

Tidligere kulturminister Anniken Huitfeldt uttalte i 2010 at fattigdom ikke lenger handler om materielle goder, men kulturelle goder. Huitfeldt mer enn antydet at det er statens ansvar å redde barn fra slik kulturell fattigdom.

Nåværende kulturminister Hadia Tajik har fulgt opp med erklæringer om hvor viktig det er at kulturen må nå ut til alle, uavhengig av bakgrunn. I tråd med tenkningen får alle som mottar kulturstøtte, beskjed om å ta del i den nasjonale dugnaden om å få kulturen ut til folket. Vi vil slå et slag for kulturens mulighet til utelukkende å rette seg mot kultureliten og satse på høy kvalitet. For teatre gjelder da at vi i stedet for å be dem satse på sosial utjevning og nå ut til flest mulig, bør investere i teater som ikke ville blitt frembrakt i det frie markedet. Vi bør satse på det som er nyskapende og av svært høy kvalitet.

Hva er galt med prinsippet om at kulturen skal ut til alle? Vi mener at selv om tenkningen bygger på velmenende intensjoner, skaper den flere problemer. For det første er holdningen arrogant. Hva er det med finkultur som gjør at vi tror at alle som setter sine ben i Teaterkjelleren på Den Nationale Scene, på operataket i Bjørvika eller i et kunstmuseum vil få bedre liv?

De som ikke går i teater, står ifølge Huitfeldt og Tajik «utenfor» det kulturelle fellesskapet. Dersom man ikke nyter kultur av høy kvalitet, lider man under «kulturell fattigdom». Men det må være en forskjell på ikke å ha penger, da er man fattig, og ikke å like teater. Da har man som regel bare en annen smak.

Et annet problem er at målet om at kulturpengene skal nå ut til flest mulig, gjør at store deler av kulturen rett og slett er bare ganske god. Mye tyder på at resultatet av den enorme satsingen på kultur ikke er høyere kvalitet, men i stedet lavere kvalitet og en bransje som godtar middelmådighet. Det samme gjelder teatrene. Når det i dag er en viktig del av oppdraget deres å nå ut til et større publikum og utjevne kulturelle forskjeller, må de spille det de tror at flest folk vil ha.

Men selv om det har vært en kulturpolitisk målsetting siden krigen å nå ut til alle, og institusjonene forsøker å produsere for en bred målgruppe, er teaterbesøk fremdeles noe for de «dannede» blant oss. Teatrene ender dermed med å kanalisere penger fra folk flest til øvre middelklasse. Dette er ikke i seg selv noe problem. Vi ønsker at man helt eksplisitt skal la noe kultur være for eliten. Men man vil aldri få Huitfeldt eller Tajik til å innrømme at det er tilfelle. Det ville jo være som å gi skattelette til de rike.

Et tredje problem med at kulturen skal ut til alle, er at offentlige kulturpenger ødelegger for det private markedet.

Det Norske Teatret får offentlig støtte og setter opp «Evita» mens «Spamalot» spilles på private Folketeatret til nesten samme billettpris. Begge forestillingene er musikaler. De offentlige teatrene får større marginer enn de private, men publikum tjener ikke noe på subsidiene, for tilbudet hadde vært der uansett. Nationaltheatret eller Oslo Nye Teater bør heller ikke få støtte til å sette opp barneforestillinger når de går som varmt hvetebrød i det private markedet. I høst satte tre teatre i Oslo opp barneteater av Thorbjørn Egner. Nationaltheatret spilte «Folk og røvere i Kardemomme by», Oslo Nye Teater spilte «Karius og Baktus» og Christiania Teater satte opp «Dyrene i Hakkebakkeskogen». Nationaltheatret og Oslo Nye får mesteparten av inntektene fra det offentlige. Christiania Teater er privat. Billettprisene var omtrent like.

I stedet for å kreve at all kultur må ut til alle, vil vi gjøre det klart at offentlige penger til teater skal støtte det som er nyskapende og holder høy kvaliet. Vi foreslår å dreie støtten bort fra institusjoner og over mot prosjekter. Vi ønsker at institusjonene selv går over fra faste ansatte og statiske ensembler til å bruke uavhengige produsentgrupper. Vi vil støtte grupper som lykkes i utlandet. I dag er det altfor lite fokus på at et av kulturens viktigste bidrag til samfunnet er å være fremragende. Den skal være en motvekt til det enfoldige.

Den beste kulturen er ikke demokratisk. Den er ekskluderende og appellerer til de få. For å strekke oss i riktig retning, må kulturelitens synspunkter vurderes høyere. Vi må dyrke den kulturen som eliten anser som best. En naturlig konsekvens av forslagene våre er at repertoaret ved offentlig støttet teater blir smalere og samler et mindre publikum. Vi vil altså prioritere kultureliten, ikke folk flest.

Hva gjelder teater til folk flest, må vi stole på det private markedet. Det private kulturkonsumet var i 2009 på 17 milliarder, altså nesten like mye som det offentlige bruker på kultur (17,5 mrd i 2010).

Av kulturfolket regnes forbrukermakten gjerne som vulgær og uten kvalitetssans. Men dét er et uttrykk for en grunnleggende kulturell arroganse. Folk handler det de setter pris på. De leser bøker de liker. De ser TV-serier de synes er gode. Kulturen som innfrir kvalitetskriteriene deres, blomstrer.

At markedet er en dypt demokratisk struktur, underformidles gjerne. Markedet gir de aller fleste av oss mulighet til å oppsøke det vi selv ønsker, når vi ønsker, om vi ønsker. Markedet er langt bedre enn noen andre aktører til å tilby folk det de etterspør. Det opererer ikke med kulturarrogante holdninger, men er ydmykt og setter pris på folks meninger fordi det tjener penger på dem.

Den kulturen som har et stort nok marked, overlever helt uavhengig av politikeres eller eksperters smaksvurderinger. På teaterfeltet bør det offentlige trekke seg ut av kommersielle forestillinger, satse på det smale og på eliten, og overlate folk flest til markedet.

«Kultur for kulturens skyld» lanseres denne uken på Civita.