TIDSKLEMME: Det handler om mindre barnegrupper, slik at vi får tid til å se og høre hvert enkelt barn, skriver pedagogisk leder Kristin Brogård-Olsen. FOTO: GORM KALLESTAD/NTB SCANPIX

Vi har ikke tid til å se barna

Vil du ha dette på din samvittighet, politiker?

Kjære barn som hver dag møter opp i barnehagen. Som møter med ditt humør akkurat ettersom hvordan morgenen har vært (akkurat som oss voksne). Noen dager kommer du løpende inn på avdelingen, noen dager er det litt vanskeligere å gi slipp på mamma/pappa. Andre dager skriker du og vil overhodet ikke bli levert. Dette vet vi som jobber i barnehagen og vi har så lyst til å møte deg der du er, hver eneste dag.

Men så er det sånn at du er en av mange barn i gruppa, på morgenen når du blir levert er vi to voksne. Rett før du kommer inn på avdeling var det en som datt ned av krakken og trengte fanget til den ene voksne. Det sitter 10 til som trenger hjelp ved frokosten og «Karsten» står fremdeles og gråter fordi mamma glemte å vinke. Jeg har rett og slett ikke flere armer. Mamma/pappa har ikke mer tid og må bare løsrive seg fra deg. De setter deg på krakken og går. Du ønsket bare det lille øyeblikket med min oppmerksomhet, som jeg dessverre ikke i dag heller kunne gi deg, fordi noen andre skrek høyere. Men du skal vite, du er ofte i tankene mine. Jeg ønsker at du og de som er som deg (stille, forsiktige og litt skeptisk) skulle få mer av min tid og oppmerksomhet. Men dessverre er det noen som henger i taklampa, som må få min oppmerksomhet nok engang.

Klokken er bare åtte, det er 16 barn på plass. Vi er to voksne på jobb, som nå skal ta oss av de som spiser frokost, de som er klare for å leke, de som trenger et fang, de som skal vinke, de som trenger hjelp på do, hun som datt og slo seg, de to som krangler om en leke, telefonen fra en mor som er bekymret etter en litt vanskelig levering og mitt oppe i dette sitter du, stille forsiktig og bare venter på at jeg skal ha tid til akkurat deg. Du skal vite at jeg nok en gang tenker på deg og hva som skal til for at akkurat du skal kunne få mer av min tid?

Klokken er blitt halv ni, 20 barn er på plass, vi er fremdeles 2 voksne. Det er barnehagelæreren som har mellomvakt i dag og kommer kvart over ni, senvakten kommer halv ti. Men vi klarer oss, vi er brannslokkere. Vi fortsetter å hjelpe de som roper og de som ikke helt tilpasser seg. Men du som er stille og forsiktig stiller deg bare tett inntil bena mine. Jeg tar deg i hånda, gir deg et bekreftende smil. Jeg har sett deg og jeg skal snart sette meg ned så du får noen minutter på fanget. Kollegaen min rydder bordet etter frokost og «Kari» roper på do at hun er ferdig, jeg slipper hånda di, sier jeg kommer snart tilbake jeg skal bare hjelpe Kari.

Når jeg kommer inn på avdeling igjen har du satt deg ned for å tegne, du har funnet noe å drive med. Du har fremdeles ikke fått min fulle oppmerksomhet.

Klokken er heldigvis kvart over ni og vi er nå tre voksne. Helt til jeg går på morgenmøte som er kvart over ni. Jeg forlater avdelingen for et kort morgenmøte, du er med meg i tankene. Når jeg kommer inn igjen skal du få min fulle oppmerksomhet. På morgenmøtet er det 2 avdelinger som har sykdom og mangler en voksen hver. Vi blir enige om at vi må hjelpe hverandre etter lunsj og ut dagen. Vel inne på avdeling igjen kommer 4. mann på jobb. Jeg må informere alle om ståa på huset. Vi må hjelpe hverandre for å komme gjennom dagen. Du blir igjen litt borte i alt som må organiseres. Så begynner dagen for fullt, vi deler oss i grupper, 4 voksne har nå 6–7 barn på gruppa si. Du er ikke på gruppa mi, men jeg regner med at du får det fint i en liten gruppe med barn.

Tid for lunsj, vi er 16 barn som er igjen på avdelingen med 3 voksne, vi deler oss. Nå skal jeg få tid til akkurat deg. Du ser meg i øynene, jeg bekrefter nok en gang at jeg ser deg, før jeg reiser meg for å hjelpe et annet barn. Du sier ikke et ord, men følger med på alt jeg gjør og du venter nok en gang med tålmodighet til jeg er ferdig med alle de andre. Endelig er det din tur. Samtalene flyter godt men du deltar ikke, spiser maten din og titter rundt deg. Jeg prøver å dra deg med inn i samtalen, men du detter fort ut igjen. Skulle hatt mulighet til å spise sammen med enda mindre gruppe, men hvordan skal vi teknisk sett få til det? Totalt 26 barn og 4 voksne gjør at frustrasjonen blir stor, ingen som kan si at dette er en god setting for barn, det er heller ikke godt å være voksen.

Lunsj er over, nå er det en voksen som rydder av bordet og vi er 3 voksne som skal få ut 26 barn.

Alle er nå ute, klokken er 12 – to voksne er til pause og to er ute. Mellom klokken 12 og 13 er vi to voksne på gruppa, en må stadig inn for å skifte bleier, hente drikke, mer klær til de som fryser og Mons har slått seg og blør neseblod. Nå skal vi også hjelpe de andre avdelingene som er for få voksne. Vi fordeler oss rundt på uteområdet, du er i lek. Når du ser meg kommer du for å holde meg i hånda. Vi går noen runder og får pratet litt sammen, dette har du ventet på siden klokken 8. Nå er klokken kvart over ett.

Så er klokken blitt kvart over to og jeg skal hjem fra jobb. Mange tanker går gjennom hodet når jeg reiser hjem og reflekterer over dagen. Har jeg sett alle, har alle hatt en god dag? Er du som er så stille, fornøyd med det lille jeg kunne gi deg i dag? Føler du at du er blitt sett, men ikke hørt?

Hva skal til for å få politikerne til å våkne slik at vi kan få mindre barnegrupper, slik at hvert enkelt barn blir sett og hørt, at alle barn kan oppleve mestring og gå igjennom en barnehagetid med den kvaliteten de fortjener?

Det er greit at det er de voksne det kommer an på, men verken jeg eller kollegaene mine kan trylle. Vi kan ikke være på flere steder samtidig og vi kan ikke gi god kvalitet i alle ledd under de forholdene vi i dag jobber under.

Jeg ber dere som styrer og steller om å tenke dere om, barna er fremtidens voksne. Ungdom som sliter med psykisk helse blir en større byrde for samfunnet enn å bevilge midler til tidlig innsats og dermed kunne sette inn støtet allerede i barnehagealder.

Barnehager med høy kvalitet handler om små barnegrupper, høy voksen-barn-ratio, høyt utdannet personale og omsorgspersoner med høy grad av profesjonell relasjonskompetanse. Dette har vi siden 2015 mast om inn mot politikere og de som styrer i vår kommune, på tide at dere våkner og tar ansvar for disse små menneskene. Jeg vil ikke være med på å la disse små være prøvekaniner lenger.

Vil du ha dette på din samvittighet?