Vi har ikke mistillit

Ingen er tjent med et mer fragmentert og politisk styrt kunstliv.

Anders Lervik svarer i Dagsavisen 29. mai på vårt innlegg om ekspertutvalgets forslag til regionreform. Lervik er dypt uenig i våre innspill til en kulturpolitikk hvor vi mener lokalt, regionalt og nasjonalt nivå i større grad må spille sammen enn hva ekspertutvalget går inn for.

Terje Eidsvågs oppsummering i Adresseavisen 27. mai understreker imidlertid etter å ha lest alle høringssvarene på ekspertutvalgets forslag, at det er et stort flertall i kunst og kulturfeltet som ser verdien av å opprettholde et faglig sterkt nasjonalt organ på kunst og kulturfeltet. Det er rett og slett fylkeskommunene selv som ivrer for å overta fordelingen av kulturmidlene.

Kunstfeltet i Norge er lite. Telemarksforsknings estimat sier at det finnes om lag 24.000 kunstnere i Norge (tall fra Kunstnerundersøkelsen 2013). I Kulturrådet er det i dag nærmere 125 kunstnere og kulturarbeidere som til enhver tid er utnevnt til fagutvalg i Kulturfondets ulike ordninger. Disse byttes ut annet hvert år, for å unngå at ett kunstsyn dominerer.

At Kulturrådet har kontor i Oslo, betyr ikke at ikke rådet har hele Norge som virkefelt. Utvalgene er satt sammen med utgangspunkt i geografisk fordeling og kunnskap om feltet. Kulturrådet har ikke mistillit til fylkeskommunens forvaltningsevne slik Lervik antyder. Men det er ingen tvil om at fylkeskommunale politikere har mange hensyn som skal tas og som ikke er av kunst eller kulturpolitisk art. Lervik etterlyser «Muligheten for regionalt skjønn».

Vi støtter fullt ut at de som sitter i råd og utvalg må ha en forståelse for lokale og regionale forskjeller. Kulturrådets oversikt over hva som skjer i hele landet burde i større grad brukes til å initiere mer formidling og produksjon av kunst og kultur, der det finnes lite av dette i dag. Gjennom Kulturrådets unike sammensetning, sikres det at det lokale, regionale og nasjonale nivået spiller sammen.

Lervik mener at «… dagens modell legger opp til en sterk statlig styrt kulturpolitikk.» Vi minner om at i 2018 utgjør Kulturfondet 950 mill. kroner, noe som tilsvarer omkring 6,8 prosent av landets samlede kulturbudsjett. Det er samtidig helt riktig som Lervik sier at fylkeskommunene med sine kulturavdelinger i dag besitter mye kompetanse. Disse er i dag viktige samarbeidspartnere for Kulturrådet. Samarbeid og ansvarsfordeling mellom det nasjonale og det lokale er et sentralt element når man vil sørge for at kunstfeltet utvikler seg uavhengig, og at kunst av lokal, nasjonal og internasjonal betydning når ut til flest mulig, på flest mulig steder. Å spre Kulturrådets midler til ulike fylkeskommuner vil ikke føre til mindre byråkrati og mer penger til kunsten, men et mer fragmentert og politisk styrt kunstliv. Det er ingen tjent med.