Debatt

Vi gidder ikke mer

Hvorfor snakker vi om mannen og hans hensikt? Hvorfor snakker vi ikke om hva kvinnene må tåle?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nå må det bli ro, sies det. Når vi finner roen, må vi også heve blikket. Det har blitt ryggmargsskjærende tydelig at vi trenger en påminnelse på hva metoo egentlig handlet, og fortsatt handler om.

Det handler om hva vi skal gidde, hva vi skal måtte tåle. Det handler om grenser.

Les også: Når jeg har blitt drapstruet, hender det at jeg blir noe snillere i neste spalte

Det bekymrer meg at den viktige diskusjonen som metoo stadig blir redusert til en diskusjon om mennene. Om hvor vanskelig det er for den enkelte mannen at han mister et verv, en jobb, eller tillit, at det han har gjort egentlig er helt vanlig å gjøre, og at det i hvert fall ikke er straffbart.

Det er jo så veldig vanlig og tilforlatelig det de har gjort? Alle menn har vel vært borti en kvinnelig kollega en eller annen gang? Alle kvinner har vel opplevd å bli tatt på låret en gang eller ti?

Jeg har brukt litt tid i kommentarfeltene, og kommentarene fra en de kvinner går på at «det der har jeg opplevd tusen ganger, men det tålte vi jo».

Og kommentarene fra en del menn går på at «før tålte man mer».

Sånn er det ikke lenger, og det er takket være metoo. Sånn var det før. Man tålte det. Og nå tåler vi det ikke lenger. Metoo gjorde at vi fikk en stemme, en kanal og en måte å endelig få ut alt vi hadde tålt i mange år. At vi som kvinner skulle tåle å:

• Ta på oss et verv, komme inn i en organisasjon, være med på møter og bli hørtog i uenigheten gjerne få kommentarer om at «du burde smile mer», eller «du kler ikke å være så seriøs hele tiden».

• Bli strøket på låret eller på ryggen.

• Få tekstmeldinger med romnummer hvis man sover på hotell med kollegane sine.

• Bli fortalt at du har så nydelige former, eller at du burde gå i kjole oftere.

• Å være igjen på nachspiel når alle andre har gått.

• Bli fortalt at du kan komme langt innen verv/stilling/politikk hvis du bare er litt «villig».

• Få beskjed om å at du ikke kan sitte på det bordet, for der er det en jente fra før, og «vi må jo dele på dere».

• Å haste til hotellrommet fordi du ikke vil at han som skulle følge deg, skal vite hvor du bor.

• Å slå av alle lys på rommet og sitte helt stille slik at han fulle utenfor døren skal tro at du sover.

• Bli fortalt at «det er så greit at du er her, for endelig har vi en jente med oss».

• Få høre i et møte at «jeg klarer ikke å høre etter på hva du sier, fordi du er så nydelig å se på»

• Å bli fortalt som nyansatt at det er så kjekt med dere nye stemmer, jeg vil gjerne hjelpe, og aller helst i kveld, på mitt hotellrom.

I jobbsammenheng

Det med jobb er viktig.

Les også: «Politisk korrekte drittkjerringer og hvite menn som pusher femti. Hvordan havna vi der?»

Ingen skal oppleve slikt når det er uønsket, men når vi snakker om metoo, så snakker vi også om maktmisbruk. Vi snakker for eksempel jobbsammenheng.

Hvorfor snakker vi om mannen og hans hensikt fremfor kvinnene, som må tåle en hånd på låret eller en ekkel kommentar i hver eneste sammenheng hun beveger seg i innenfor arbeids- og organisasjonsliv?

Det må også presiseres at de fleste av oss tåler dette, igjen og igjen. Vi er ikke de sarte sjelene som vi fremstilles som. For de fleste av oss er dette ærlig talt hverdagen. Men vi burde ikke måtte tåle det.

Det kan godt hende det er helt uskyldig, og helt utilsiktet. Men det hjelper ikke oss.

Fordi vi opplever dette ofte, og vi burde ikke det. Jeg er kvinne selv, relativt ung, og har erfaring fra både arbeidsliv og organisasjonsliv. Jeg har opplevd nesten alle tingene i listen min over, og jeg har opplevd nesten alle tingene som jeg har lest om er varslet om norske politikere. Mellom meg og mine tre nærmeste venninner, så har vi opplevd alt på listen og mer til, opp til flere ganger i uken.

Les også: – Ingen har lyst til å stemme på et parti som utad ser ut som det har masse interne stridigheter (+)

Jeg har aldri opplevd noe straffbart i jobbsammenheng, men det aller meste av det jeg har opplevd hører ikke hjemme på en arbeidsplass. Det er det vi må diskutere, det er det metoo handler om. Det er det som gjør at kvinner og noen ganger menn, forlater sine verv.

De gidder ikke å tåle mer.

Mer fra: Debatt