Vi er alle kanarifugler (!)

Vi må lære oss å snakke om framtida igjen. Og til å lytte før det er for seint.

Jeg kjenner en byggmester som heter Åsmund Østvold. Han og jeg er enige om mye, men ikke om fotball. Åsmund er nemlig kanarifugl. Mandag denne uka hadde jeg derfor stor glede av å plage ham med tekstmeldinger om 1–0-seieren til Vålerenga på Åråsen stadion kvelden før. Sånt kan gjøre hele forskjellen en grå mandagsmorgen.

Mens jeg plaga ham med tekstmeldinger slo det meg imidlertid at Åsmund er en kanarifugl også på andre, og mer verdifulle, måter. Før i tida tok gruvearbeidere nemlig med seg kanarifugler ned i gruvene, for at de skulle varsle om livstruende gasser. I kullet kunne det gjemme seg gasslommer, med lukt- og fargeløs karbonmonoksid. Gassen kunne gi gruvearbeiderne kullosforgiftning, og førte til mange dødsfall. Siden kanarifuglen er mer ømfintlig for gasser enn det mennesker er, tok arbeiderne med seg sangfuglene ned i sjaktene. Om det ble stille i det lille buret var det bare å komme seg ut. Utallige gruvearbeidere skal ha reddet livet ved å lytte til kanarifuglenes advarsler.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på dette da jeg satt og tekstet med Åsmund, var et manuskript han sendte meg på mail for en stund siden. Det var et foredrag han holdt i 2003, med tittelen «byggebransjens framtid». Den gang satt han i styret i Byggmesterforbundet i Oslo, og var blitt bedt om å snakke om hva EUs utvidelse østover kunne bety for bransjen vi begge jobba i. Han beskrev en næring som i Osloområdet alene unndro enorme beløp i skatter og avgifter hvert år, og var klokkeklar i sin advarsel: «Hvis norske myndigheter fortsetter som nå og lar skurkene i byggebransjen være i fred og samtidig åpner grensene er vi helt sikkert på vei inn i en fremtid hvor bransjen blir drevet av mafialignende organisasjoner». Videre advarte han om at det ville være «fristende for mange bedrifter å senke antall fast ansatte og basere driften mer på innleid arbeidskraft», noe som ville gi et «lavere lønnsnivå» og «føre til at rekrutteringen til byggebransjen slik vi kjenner den i dag vil raderes ut».

Åsmund – og mange andre som advarte sammen med ham – fikk sørgelig rett. Heldigvis gikk det likevel ikke med Åsmund som det gikk med kanarifuglene nede i gruvene; han ble ikke stille og sovnet inn. Tvert imot, så ble han og flere av bransjeforeningene på arbeidsgiversiden viktige alliansepartnere da fagbevegelsen kjempet for allmenngjøring av tariffavtalene – i strid med sterke motkrefter blant arbeidsgiverne. Senere ble byggmesterne også en alliert i kampen for å få på plass nye innkjøpsregler rundt om i Kommune-Norge, med krav om lærlinger, fagarbeidere og bruk av egne ansatte på kommunens byggeprosjekter.

Skien kommune og ordfører Hedda Foss Five var først ute med å innføre håndfaste og strenge krav som skulle rydde opp i byggebransjen – til tross for advarsler om at hun kunne risikere å måtte stå skolerett i Brussel. Etter kommunevalget i 2015, der mange byer og kommuner fikk et nytt politisk flertall, fikk vi liknende modeller på plass en rekke steder i landet. I Oslo lanserte Raymond Johansen og Robert Steen en egen modell, «Oslo-modellen», som vi nå er mange som jobber for at skal bli nasjonal standard. I tillegg jobbes det med å utarbeide krav også på andre områder, som i renhold, transport, helse og omsorg.

Dette er konkrete, politiske grep som kan styre samfunnsutviklingen vekk fra det sporet vi har fulgt de siste årene, med sosial dumping, lavlønnskonkurranse og framveksten av et gammeldags løsarbeidersamfunn. Ettersom dette er en utvikling som har preget nær sagt alle land rundt oss de siste par tiårene, er det nærliggende å tenke at utviklingen skyldes naturkrefter, eller i alle fall krefter utenfor menneskelig kontroll. Men sånn er det ikke. Politikk kan brukes til å gjenvinne styring over samfunnsutviklingen, og til å underlegge markedskreftene folkelig, demokratisk kontroll.

Om Oslo-modellen hadde blitt en nasjonal standard for offentlige innkjøp for 15 år siden – hvordan ville byggebransjen sett ut i Norge i dag? Jeg tror det ville sett ut omtrent sånn her:

• Vi ville fortsatt hatt en reell maktbalanse mellom partene i arbeidslivet, med flere trygge, stolte og organiserte arbeidstakere;

• Arbeidslivet ville vært preget av sosial trygghet framfor sosial dumping, med anstendighet og verdighet for alle arbeidsfolk uansett om de kom fra Gdansk eller Groruddalen;

• Vi ville hatt de fagarbeiderne vi trenger når vi skal bygge landet, både fordi Piotr hadde fått fast ansettelse, lært norsk og tatt fagbrev, og fordi byggebransjen ville vært mer attraktiv for Per, Pål og Ali (som i Oslo nesten helt har slutta å søke seg til fag som maler, murer, tømrer og betongarbeider);

• Vi ville fått bukt med kriminaliteten i arbeidslivet;

• Mange unge som i dag er henvist til passivitet eller kontorjobber de mistrives i, ville i stedet fått muligheten til å etablere seg i en bransje der de kunne fått brukt både hode og hender, bygd seg en framtid og vært til nytte;

• Vi ville hatt høyere skatteinntekter til å finansiere vår felles velferd, samtidig som vi ville ha bygd med høyere kvalitet og økt produktivitet;

• Vi ville stått mye bedre rusta til å ta i bruk potensialet i ny teknologi og få klimautslippene ned, med den fagkompetansen og kunnskapen som kreves for å skape en mer sirkulær og økologisk bærekraftig økonomi.

I møte med de andre store utfordringene i vår tid – ikke minst den varslede klimakatastrofen – er det et åpent spørsmål om politikken klarer å være i forkant, og å handle før det er for seint. Det er ikke bare politikernes feil. «Vi har vennet oss av med å diskutere fremtiden fordi vi kun ser den som en forlengelse av nåtiden», skriver Carsten Jensen i sin siste bok «Kjellermennesker». Kan vi lære oss å snakke om framtida igjen? Og klarer politikken å lytte til kanarifuglene – helst før det er for seint?

På reiser rundt om i partilag og fagforeninger de siste par årene er den setningen jeg oftest har hørt denne: «Politikerne har sovet i timen!» Mitt svar pleier å være noe sånt som «Men husk, de våkna til slutt – og vi har alle et ansvar for å si ifra, vi kan ikke bare peke på de andre eller hverandre».