For noen år tilbake satt jeg og så på filmen Edward Saksehånd sammen med min da niårige sønn. Filmen med Johnny Depp i hovedrollen, er absolutt en av mine favoritter og handler om Edward som er et resultat av en eksentrisk oppfinners eksperiment. Dessverre døde oppfinneren før Edward var helt ferdig, så han fikk metallsakser i stedet for normale hender. Når Edward etter hvert kommer ut i den virkelige verden med sine saksehender, oppstår en rekke tragikomiske komplikasjoner og misforståelser som jeg ikke skal røpe for de som ennå ikke har sett filmen.
Jeg husker jeg sa til min sønn at filmen egentlig handler om det å være annerledes og å bli godtatt for den man er, hvorpå han spontant kommenterte at ”vi er alle annerledes”. Setningen fra barnemunn om at ”vi er alle annerledes”, står for meg som dypt humanistisk. Utsagnet rommer noe grunnleggende om hva mennesket og livet er. At vi alle er ulike, betyr at vi alle er unike og spesielle. Vi skal ikke ligne på noen andre enn oss selv.
Respekten for annerledeshet og de menneskelige forskjellene, uttrykkes i anerkjennelsen av det kulturelle mangfoldet. Gjennom lek, barnehage og skole, har barn en naturlig tilgang til denne kompleksiteten som det kan være mye å lære av for oss voksne som alt for ofte ser de kulturelle forskjellene som negative og problemfylte.
Det er selvsagt psykologisk betryggende å plassere folk i en bestemt og utvetydig kategori. Hva som imidlertid går tapt i kategoriene av et enten-eller, er nyansene og mangfoldet. Vi må alltid være på vakt overfor enhver form for essensialisme som reduserer den menneskelige og kulturelle kompleksitet. Jeg tenker i den forbindelse spesielt på fordomsfulle generaliseringer, fremmedhat og rasisme som sier at mennesker er ”slik og slik” på grunn av den kultur og/eller religion de tilfeldigvis tilhører
Aksepten av forskjellighet, av at ”vi er alle er annerledes” og derfor unike, er for meg hva flerkultur bør handle om, men det betyr ikke av den grunn å godta en misforstått kulturrelativisme hvor enhver handling skal kunne legitimeres under henvisning til en bestemt ”tradisjon” eller ”kultur”.
Ordet ”flerkultur” kan dekke over at det innenfor visse miljøer og kulturer finnes mennesker som fortolker og praktiserer tradisjoner slik at andre mennesker blir berøvet deler av sin frihet eller helt mister den. Det er etter mitt syn maktmisbruk og ikke akseptabelt. Det må, slik jeg oppfatter det, være klare grenser for hva som er akseptabelt. Slike grensedragninger er allerede nedfelt i demokratiske rettssamfunns lovtekster, menneskerettighetene og ytringsfriheten.
Det er ikke slik at vi kan snakke om kulturer som om de var ting med absolutte egenskaper, men en gitt kultur omfatter mange tradisjoner og verdier som ikke er statiske. At praktisering av en gitt tradisjon ut ifra et menneskerettighetssynspunkt vil være inhuman og forkastelig, gjør ikke at hele kulturen (som den gitte tradisjon inngår i eller er en del av) dermed er forkastelig. Det er dessverre en kortslutning som ofte gjøres av innvandringsmotstandere, enten om det er rasistisk motivert eller ikke.
Mennesker kan la være å følge en gitt tradisjon, men de kan også bli presset eller tvunget til å følge den av frykt for utstøtelse og hevn (i verste fall drap som i ”æresdrap”). Uansett er tradisjoner som fundamentalt bryter med menneskerettighetene å betrakte som uønskede og som det er all mulig grunn til å bekjempe uavhengig av i hvilken kultur tradisjonene har sitt utspring fra eller hvor de enn praktiseres.
Det er like fullt galt å dømme en hel kultur på basis av en tradisjon som i praksis viser seg å være fullstendig på avveie. Mennesker som begår kriminelle handlinger må dømmes som enkeltindivider og rettssubjekter etter straffeloven, selv om de aldri så mye ”har fulgt en tradisjon” eller ville ”beskytte” sin families, slekts eller klans ære.
Filosofen Richard J. Bernstein mener det handler om ”a clash of mentalities” framfor Samuel P. Huntingtons ”a clash of civilizations” (s.17, Bernstein, R.J. “The Abuse of Evil” Polity Press 2005). Bernsteins hypotese om en kollisjon mellom forståelsesformer framfor konflikter mellom hele kulturer og sivilisasjoner, er en langt mer forsonlig og pragmatisk tilnærming enn den sivilisasjonskrig som Huntington legger opp til.
Skal vi følge Bernsteins pragmatiske resonnement, så er det for eksempel ikke Vesten som står i mot den islamske verden og vice versa. Det er imidlertid visse fundamentalistiske og absolutte forståelsesformer både i Vesten og den islamske verden som står steilt mot hverandre og ikke uttrykker ønske om dialog, men i stedet velger konfrontasjon og konflikt.
Imidlertid advarer Bernstein mot å akseptere enhver form for forskjellighet. Ikke alle forskjeller er like ønskelige, spesielt ikke de som undergraver og uthuler en virkelig pluralisme. I tråd med det beste i amerikansk filosofisk tradisjon, foreslår Bernstein at en pragmatisk mentalitet kan være et alternativ til - på den ene siden - en ”abstrakt universalisme” og - på den annen side - en ukritisk aksept av forskjeller.
Bernsteins håp er at pragmatismens både-og som kontrast til fundamentalismens enten-eller, skal ta høyde for og konstruktivt møte den kulturelle kompleksitet som omgir oss og som vi selv er en del av. I kraft av pragmatismen kan vi starte med å behandle mennesker som de unike enkeltindivider de er, uten å se på dem som viljeløse ”produkter” av de kulturer (og eventuelt religioner) de tilhører.
