22. juli. Datoen står på melkekartonger og på kalenderen. Tankene vrimler tilbake til 2011 og den mørke fredagen hvor alt stoppet opp for seks år siden. Det var helt forferdelig. Forferdelig å bli skutt etter. Forferdelig å miste venner, og det var og er uutholdelig å tenke på at et menneske, en av oss, kunne planlegge og gjennomføre noe slikt. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne glemme det. Men smerten og savnet jeg har kjent på siden 22. juli 2011 er en del av vår virkelighet vi ikke kan gi slipp på.
Det er seks år siden vi i regnværet på Utøya plutselig fikk melding: Eksplosjon i Oslo. Sikkert en gasslekkasje tenkte vi. Etter et par timer hørte vi lyden av kinaputter. Vennene kom løpende med skrekk i øyene. De flyktet for livet.
Jeg løp. Løp så fort jeg kunne. Til stranda. Skuddene nærmet seg. Var det en person, eller flere? Skuddene nærmet seg. Folk skrek. Jeg må bestemme hvordan jeg vil dø: Risikere å drukne, eller blir skutt? Etter å ha svømt 400 meter ble jeg reddet av en båt som kjørte meg og flere inn til land. Jeg overlevde. Flere av mine nærmeste venner døde. Venner jeg alltid vil savne. Gode, håpefulle, unge mennesker som hadde hele livet foran seg, mistet selve livet i dette angrepet. Rettet mot Norge, men først og fremst mot AUF og Arbeiderpartiet.
Etter dette «samlet» Norge seg, sies det. Og jeg bruker anførselstegn. Fordi: Hva betyr det når Maria Mena synger «Mitt lille land»? Hva betyr det, når Karpe rapper «Jeg er en påfugl». Hva betyr det når over 200.000 mennesker samles til rosetog? Hva betyr det når Siv Jensen sier «Vi er alle AUF-ere i dag». Hva betyr det når hele verdenssamfunnet sender meg i Facebook-innboksen: «We are with Norway today»?
Hva har vi gjort for å vekke til livet ordene «Aldri mer 22/7»? Har vi tatt det enkle valget og sett en annen vei? Det er ofte fristende for oss mennesker å skjule det ubehagelige. Dytte vekk smerte, ubehag og sorg. Men vi kommer ingen vei ved å se vekk fra det vonde. En vond virkelighet rundt deg forsvinner ikke når du lukker øynene. Det er en del av oss om vi vil det eller ei. Og den vil være der i all overskuelig fremtid.
Det eneste som kan bearbeide en slik vond virkelighet, som kan lindre smerten og stilne sorgen er oss. Vi mennesker kan utrette de mest utrolige ting. Men da må vi åpne øynene.
I dag velger vi vekk nyheter vi ikke liker. Vi velger vekk fakta vi ikke liker. Vi velger vekk mennesker vi ikke liker. Den største faren for det norske samfunnet i dag er ikke Trump, det er apatien. Det er apatien som gjør at den eneste dagen alle velger å “forstå” 22.juli, er 22.juli. Hva holder vi egentlig på med resten av året?
Demokratiet er samfunnet som styrer seg selv. Det er opp til oss å definere dette samfunnet. Som borgere, gjennom organisasjoner, gjennom deltagelse i den offentlige debatten og sivilsamfunnet kan vi velge hva slags samfunn vi skal ha.
I dag trenger jeg ikke din sympati, din klem eller “forståelse”. Jeg trenger deg. Hele deg og ditt engasjement. Gjennom hele året. For det er gjennom dine handlinger du kan velge mellom frykt og håp. Mellom fiendtlighet og raushet. Mellom usikkerhet og tillit.
For vi vet usikkerhet fører til mistenkeliggjøring, som igjen fører til fremmedfiendtlighet. Fiendtlighet fører til et delt samfunn, segregering og ytterligere polarisering. Det ukjente forblir ukjent. Man antar istedenfor å faktisk vite.
Vi møtte terroren med kjærlighet. Vi møtte frykten med samhold. Vi skal møte generalisering med kloke hoder, stigmatisering med konfrontasjon. Kunnskap er makt.
Nordahl Grieg har skrevet at det er de beste som dør. Slik kan det føles for oss som står igjen. Men vi som står igjen, vi er ikke hvem som helst. Vi som står igjen er 22.juli-generasjonen. Noen tror det bare er de som overlevde Utøya 22/7. Andre tror det bare var alle AUF-erne som fikk den omtalen. Nei. Det er alle oss.
Det er alle oss som ønsker å forandre noe. Det er alle oss i et fellesskap som engasjerer oss. Det er alle oss som vet at det å ignorere det onde, er å utsette det vonde. Det er alle oss som vet at likegyldighet har en dyr prislapp. Det er alle oss som vet at verden trenger det. Det er alle oss som VET at det nytter.
Vi er 22. juli generasjonen. Og det er vi som bygger dette landet. Igjen.