Vi blir lurt for penger

Et Stortingsvedtak førte til at flere tusen offentlig ansatte ranes for store beløp.

Pensjonsreformen for offentlig ansatte trådte i kraft fra 1. januar 2011 etter vedtak i Stortinget i 2010.

Samtidig var det et sterkt fokus på at folk måtte stå lengst mulig i jobb.

Les også: «Den så mye omtalte eldrebølgen er rett om hjørnet»

For at folk skulle følge den oppfordringen ble vi forespeilet at som pensjonister ville vi være garantert høyere pensjon dess lenger vi fortsatte i jobb etter fylte 67 år.

Vedtaket ga imidlertid et motsatt resultat. Dess lenger vi fortsetter å jobbe etter 67 år, dess mer reduseres faktisk tjenestepensjonen vår.

I ettertid er det grunn til å spørre om politikerne den gangen forsto hva vedtaket ville føre til?

Var det embetsverket som utarbeidet pensjonsreformen – uten at verken politikerne eller offentlig ansatte forsto hva det ville føre til?

Ansatte i private næringer har vært, og er, naturligvis meget godt fornøyd med pensjonsordningen. For der er det nemlig slik at man både kan ta ut full pensjon ved fylte 67 år – og samtidig fortsette i fullt betalt hel eller delvis jobb.

Det er selvsagt en ordning helt i tråd med oppfordringen om å jobbe lengst mulig etter oppnådd pensjonsalder.

Men hvordan kan det argumenteres for at det motsatte bør være tilfelle for offentlig ansatte? Realiteten er at mange mister hele sin opptjente tjenestepensjon fra både Statens Pensjonskasse og fra andre offentlige pensjonskasser.

I realiteten betyr det at svært mange subsidierer det offentlige med inntil flere millioner kroner, i form av opptjent tjenestepensjon – som de ikke får utbetalt, til tross for at både de og arbeidsgiver har betalt inn store beløp til pensjonskassen, noe de fortsetter med også etter fylte 67 år.

Er det slik at politikerne ikke ønsker at noen skal fortsette å jobbe i det offentlige etter oppnådd pensjonsalder, men heller skifte arbeidssted?

For faktisk er det slik at en offentlig ansatt som går over i stilling i det private etter fylte 67 år, kan ta ut full offentlig pensjon samtidig med full lønn!

Den ordningen som eksisterer i dag er svært urettferdig, og heldigvis virker det nå som at mange politikere innser den feilen de gjorde i forbindelse med vedtaket i 2010.

For stadig flere politikere innrømmer at de ikke var klar over, eller ikke forsto, konsekvensene av vedtaket de gjorde den gangen.

Les også: «Eldre skal ikke legges inn på sykehus? Det er diskriminerende»

I 2018 fremmet Senterpartiet et forslag i Stortinget om endring av vedtaket fra 2010, slik at ordningen ble mer rettferdig.

I Stortinget ble forslaget avvist, merkelig nok også av Fremskrittspartiet, som i 2010 stemte mot ordningen. Har Fremskrittspartiet endret syn, eller var de bundet av regjeringssamarbeidet? Imidlertid har partiet nå forlatt regjeringen, så nå bør det være grunn til å regne med at de vil støtte endringsforslag.

Rødt støtter Senterpartiet, og både Arbeiderpartiet og SV kom med forslag om å vurdere konsekvensene av ordningen.

Hva så med KrF og Venstre? Var de bundet av en avtale med regjeringen da forslagene ble lagt fram i 2018? Er hindringen nå at de har trådt inn i regjeringen, og har måttet stemme for nok et forslag som de egentlig er imot?

Det virker lite trolig at det er partiet Høyre som har presset gjennom at det ikke skal gjøres endringer, siden mange politikere også derfra ser at ordningen bør endres.

Men slett ikke alle!

Og mange vil nok oppfatte det som svært lite gjennomtenkt når daværende arbeids- og sosialminister, Anniken Hauglie, før sin avgang, uttrykte at Norge ikke har råd til å oppheve denne ordningen, fordi det vil koste 15 milliarder å gjøre det.

Det virker helt utrolig at en framtredende politiker skal forsvare en håpløst urettferdig ordning med en slik økonomisk begrunnelse, som dessuten åpenbart er helt feil når det tas hensyn til de store samfunnsmessige tilskuddene det fører til at personer står lenger i jobb.

Nå er Anniken Hauglie ute av regjeringen.

Hun ble erstattet av Torbjørn Røe Isaksen. Kan vi håpe at han ser mer inngående, og mer realistisk på realitetene, ikke minst på urettferdigheten i at folk som velger å stå lenge i jobb, subsidierer Statens Pensjonskasse med meget store beløp, samtidig som de bidrar sterkt samfunnsøkonomisk?

I boka om sitt liv skriver Jens Stoltenberg i 2016 at han mener at pensjonsreformen er rettferdig, og at den fører til en inntekt for staten på flere titalls milliarder.

Det problematiske er bare at store deler av denne inntekten slett ikke skyldes den positive samfunnsøkonomiske effekten, som vel var meningen? Men i tillegg fører ordningen til nedsatt pensjon for alle offentlig tilsatte – født mellom 1944 og 1962, som fortsetter å jobbe etter fylte 67 år.

Det er å håpe at Stoltenberg i neste utgave av boka ser mer på realitetene.

Les også: «Det er tragisk at pasientene blir kasteballer i et dårlig system»

Pensjonistforbundet fortjener stor takk for lenge å ha jobbet hardt for å få politikerne med på en endring av pensjonsreformen – noe de fortsatt jobber med.

Så er det å håpe at de får med seg et politisk flertall på Stortinget, slik at urettferdigheten fjernes, og at det faktisk skal lønne seg å stå lengst mulig i jobb!

Det er mange konkrete eksempler på hvor mye folk taper i tjenestepensjon ved å jobbe etter fylte 67 år.

Går vi ut fra en forventet levealder på 85 år, vil pensjonskassen i hvert av disse tilfellene ha tjent (eller «ranet til seg», som mange vil kalle det) langt over en million kroner.

For mange nåværende og tidligere offentlig ansatte oppleves det som et «ran» å bli tvunget til å subsidiere Statens Pensjonskasse med hundretusener, endog millioner, av kroner dersom vi jobber etter fylte 67 år. Og ikke bare reduseres pensjonen, innbetalingene til pensjonskassen både fra arbeidsgiver og oss fortsetter.

Her følger en helt konkret kortversjon av det flere som har valgt å jobbe i statlig virksomhet fram til fylte 73 år, har fått som svar fra Statens Pensjonskasse: «På din forespørsel kan vi informere om at tjenestepensjonen din vil utgjøre kroner 0 minus skatt.»

Minst 17.000 personer har fortsatt, eller fortsetter, å jobbe i det offentlige etter fylte 67 år. Og totalt sett subsidierer de staten med titalls milliarder kroner.

Er det rettferdig at det offentlige skal subsidieres med store beløp fra arbeidstakere som vil gjøre en ekstra innsats – og følge myndighetenes klart uttrykte ønske om å stå lengst mulig i jobb?

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.