I en ideell verden ville det kanskje ikke være behov for landegrenser, idet vi alle så hverandre som mennesker og enkeltindivider og var mindre opptatt av nasjonal identitet. Det er imidlertid langt frem dit. Gjennom evolusjonshistorien har tilhørighet til grupper vært helt avgjørende for menneskers overlevelse, og dette har satt spor i vår psyke. Gruppetilhørighet, herunder nasjonal identitet, er viktig for oss. I konfliktområder er derfor ofte det beste man håpe på en pragmatisk nasjonalisme som er konsekvent og rettferdig. Dette er også tilfelle på Balkan.
Jugoslavia var en stat som lenge forente flere folk i fredelig sameksistens, før nasjonalisme med krav om selvstendige stater utløste borgerkrig. Vesten og NATO understøttet denne nasjonalismen. Nasjonalismen som ble understøttet, var imidlertid verken konsekvent eller rettferdig. Vesten støttet Bosnias løsrivelse fra Jugoslavia for deretter å tvinge over en million serbere i Republika Srpska til å leve innenfor grensene av den nye bosniske staten. Vesten støttet Kosovos løsrivelse fra Serbia, for så å tvinge den serbiske befolkningen i
Nord-Kosovo til å leve innenfor grensene av den nye albanske staten.
I våre dager holder Vesten de urettferdige territoriale løsningene i hevd.
Skal man lykkes med varig fred og forsoning på Balkan, må Vesten ta et oppgjør med sin urettferdige behandling av den serbiske nasjon, og arbeide for territoriale løsninger som er konsekvente og rettferdige. Republika Srpska og Nord-Kosovo må løsrives fra henholdsvis Bosnia og Kosovo, og forenes med Serbia.