Verre enn ”Fake News”?

Hvor går grensa mellom kunnskapsmangel og løgn? Her blir problemet illustrert av eksempler fra norsk energipolitikk.

Lenge før Fake News ble et begrep i den politiske debatten, har jeg vært opptatt hvordan politikere og media sjelden klarer å gi korrekte beskrivelser av virkeligheten. Veien fra bevisst løgn til dumhet, kunnskapsmangel og kvart-sannheter er kortere enn man skulle tro. – Jeg forestilte meg derfor at teksten nedenfor burde interessere den sannhetssøkende (?) avisa Klassekampen, men nei, søvngjengeriet har tatt over i debattredaksjonen. Her er innlegget:

Når alt blir snudd på hodet

Debatten om fornybar energi i Norge har i mange år vært nokså uforståelig for vanlige avislesere. Det som sies og skrives av politikere, bransje, presse og miljøorganisasjoner, har liten sammenheng med det som faktisk foregår i bransjen og på markedet. Energipolitikken utvikler seg i stor grad på tvers av den samfunnsdebatten som foregår i aviser og andre massemedia. Dersom vi går tilbake 10-12 år i tid, var enigheten stor blant politikere og næringslivsfolk om at Norge manglet elektrisk kraft. Jeg har skapet fullt av avisutklipp med elendighetsbeskrivelser - her er noen:

        • «Vi får stadig flere år med stort importbehov» (Ketil Solvik-Olsen, Frp). 
• «I et normalår er Norge nettoimportør av kraft» og «Kraftunderskuddet vil stige i årene som kommer» (Energibedriftenes Landsforening). 
• «Selv i normalår har vi et stort kraftunderskudd, og selv en sterk satsing på fornybar energi kan ikke fylle det hullet» (Tore Nordtun, energipolitisk talsmann for DNA på Stortinget). 
• «—vi er avhengig av å importere kanskje så mye som 10 TWh i året» (Børge Brende (H)). 
• LO, NHO og Forbrukerrapporten støttet opp.

Men hvordan var realitetene? Med unntak av to år med små kraftunderskudd, hadde Norge i perioden 1960-90 overskudd på vannkraft. Etter 1990 har situasjonen variert noe, men ikke fordi Norge har manglet vannkraft. Kraftbedriftene har noen ganger eksportert så mye strøm det ene året at det har vært nødvendig å importere nesten like mye kraft det neste, altså en slags berg- og dalbanestrategi for forvaltningen av energi. (Det er enkelte slike år bransjen kaller for ”tørrår”). Men ser vi på summen av import og eksport, har Norge hatt et netto eksportoverskudd også de siste 25 årene (til sammen vel 100 Alta-kraftverk). Det var derfor godt gjort av presse, politikere, klimaalarmister og kraftbransje å få et pent norsk kraftoverskudd til å høres ut som en nasjonal katastrofe.

Den oppdiktede kraftmangelen var i mange år et hovedargument for å bygge ut kabelnettet til Europa. Vi trengte angivelig flere kabler fra EU for å dekke vårt permanente importbehov for energi. Men etter at nye kabler delvis var bygd, ble de brukt til eksport av norsk energi til EU. I lengden var det ikke mulig å opprettholde bløffen om kraftmangel. I forbindelse med regjeringens strategimelding i 2008 (Energi2l) ble begrunnelsen for strømkabler endret over natta: Kablene skulle nå forsyne Europa med grønn, norsk energi, særlig vindkraft, for å redusere klimagassutslippene i EU!

Hva kan vi lære av dette? Jo, at den politiske debatten i beste fall handler om halvsannheter og at politiske analyser bare tilsynelatende handler om realiteter. Bransjer som skaffer seg makt over media, journalister og politikere har egeninteresse av at virkeligheten ikke blir forstått skikkelig. ”De faktiske forhold” i en bransje blir ofte forkludret av uforstand og kunnskapsmangel, og avstanden mellom uforstand og løgn er liten.