Verden snus på hodet

Verden gjennomgår omfattende politiske og økonomiske endringer.

Asias økonomi rykker fra Vesten. USA ser mot stillehavsregionen. Afrika og Latin-Amerika har sterkere vekst enn Europa. Vårt eget kontinent preges av økonomisk tilbakegang, stigende arbeidsledighet, økende forskjeller og sosial uro. Spanjoler og portugisere strømmer til Latin-Amerika i jakt på jobber; i enkelte latinamerikanske land diskuteres det nå hvor mange europeere de egentlig har plass til. Verden snus på hodet.

Hvordan skal Norge forholde seg til dette nye verdenskartet? Hvordan sikrer vi våre interesser når vante forestillinger om Vestens forhold til verden der ute blir snudd på hodet? Hvordan navigerer vi når det ikke lenger gir mening å snakke om det rike Nord og det fattige Sør? I forbindelse med en større utenrikspolitisk konferanse i Oslo i dag, utgir Utenriksdepartementet (UD) en debattbok som drøfter nettopp disse spørsmålene. Debatten er viktig. Også i fremtiden bør norsk utenrikspolitikk navigere ut fra to grunnleggende seilingsmerker, interesser og ansvar.

Å hegne om norske interesser er viktig i en verden der nye stormakter vokser frem. Fortsatt finner vi våre nærmeste allierte i Europa og Nord-Amerika. NATO forblir vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste, og EU vår største handelspartner. Men vi kommer ikke utenom at vi har stadig sterkere interesser også i andre verdensdeler.

Som en overskuddsnasjon skal Norge samtidig ta ansvar internasjonalt. Det er i vår interesse å stå opp for demokrati og menneskerettigheter. Vi skal fortsatt engasjere oss for en mer rettferdig fordeling av goder og ressurser, for humanitær innsats og for fred og forsoning. Vi skal fortsatt styrke de globale institusjonene, som FN og Verdens handelsorganisasjon.

Samtidig må vi i større grad evne å samarbeide med fremvoksende regionale organisasjoner, som den Afrikanske Union og ASEAN i Sørøst-Asia. Vi må bygge relasjoner til nye samarbeidsland som på mange felt deler vårt engasjement, som Brasil, Indonesia, India og Tyrkia.

Diskusjonen om fremtidige veivalg i norsk utenrikspolitikk kan vi ikke bare ta på Stortinget og i UD. Vi ønsker kontinuerlig debatt om våre prioriteringer. I disse diskusjonene må også motforestillinger og uenighet komme frem. Derfor har UDs Refleksprosjekt siden 2007 invitert til et åpent ordskifte om utenrikspolitiske veivalg, blant annet gjennom nesten 100 debattmøter rundt om i landet.

Refleksprosjektet har bekreftet at det finnes et bredt og levende utenrikspolitisk engasjement i Norge. Vi har diskutert EU-krisen med gårdbrukere i Østfold, og vårt engasjement i Afghanistan med forskere og forfattere i Oslo. Engasjerte studenter i Bergen har stilt meg kritiske spørsmål om norsk våpeneksport til Midtøsten, og bedriftseiere i Ålesund har tatt opp viktige utfordringer som norsk næringsliv møter i Asia.

I Norge er det bred enighet om viktige utenrikspolitiske spørsmål, noe jeg som utenriksminister naturligvis er glad for. Men den brede enigheten kan også bety at vi ikke stiller spørsmål som burde vært stilt. Et kritisk ordskifte er bærebjelken i et åpent demokrati, og utenrikspolitikken kan ikke være unntatt fra dette. Gjennom kritikk, gjennomtenkning og motforestillinger kan man komme nærmere en god analyse av fremtidig utenrikspolitikk. Stilt overfor store og strukturelle endringer er dette særlig viktig, fordi vi kontinuerlig må oppdatere vår forståelse av verden.

Norske utenrikspolitiske fagmiljøer ligger langt fremme når det gjelder å forstå globale og regionale utviklingstrekk. Jeg savner imidlertid mer forskning på Norges rolle, handlingsrom og veivalgene i norsk utenrikspolitikk. Mer analyse og debatt om dette vil kunne gi oss et enda bedre kunnskapsgrunnlag for politikkutformingen. Dagens bokutgivelse og konferanse markerer avslutningen på Refleksprosjektet, Basert på de gode erfaringene fra Refleks, skal vi fortsatt bidra til å dyrke det levende utenrikspolitiske ordskiftet i hele landet.