Da Venstre-leder Trine Skei Grande gjøv løs på sin landsmøtetale klokka to i går, var det med et frontalangrep på Fremskrittspartiet. Først og fremst handlet det om flyktningkrisen og hvordan Norge møter utfordringen i Europa. Men også om regjeringspartiet Frps lemfeldige forhold til forskning. Og om statsminister Erna Solberg (H) som, da hun ble konfrontert med hva statsrådene Sylvi Listhaug og Per Sandberg drev med, svarte «ja ja, det finnes jo så mye forskning».
Underveis i landsmøtetalen, og etterpå, er det vanskelig å forstå at dette partiet – Venstre, altså – har valgt å sikre Europas mest høyredreide regjering makt. For Venstre-lederen kritiserte ikke bare Frp, selv om hun ga et skikkelig spark på skinnleggen også til finansminister Siv Jensen (Frp). I Dagsavisen i går filleristet Trine Skei Grande Høyre-skolen. I går gjentok hun kritikken, på sitt aller mest syrlige vis: «Eksamen i alle fag!» nærmest ropte Grande. «Da må vi jo bli gode! Eller, enda verre; Hvis du sliter med fravær, er det nok det beste for deg at du mister retten til karakterer. Det er nok det som får deg til å komme på skolen.»
Venstre har skrytt av at partiet har fått mye mer gjennomslag i klima- og miljøpolitikken med Høyre og Frp enn SV fikk gjennom åtte år i regjering med Ap. Men nå virker det som om Venstre har fått nok av klimaskeptikerne i Frp. I går stilte Trine Skei Grande ultimatum: Enten får Venstre gjennomslag for sine forslag om grønn skatt i statsbudsjettet for 2017, ellers kan ikke regjeringen bli sittende.
Men der KrF ser mot Ap, og reelt vurderer om partiet kanskje kan få større gjennomslag med et annet politisk fellesskap enn i dag, har Venstre definert seg som borgerlig parti og låst seg til høyresiden. Det gir Trine Skei Grande og Venstre et begrenset manøvreringsrom, for å si det forsiktig.
Arbeiderpartiet er Venstres yndlingsmotstander. Det finnes nesten ingen ting en Venstre-leder kan si som kan utløse flere begeistrede klappsalver enn om hun kritiserer Ap. Der Grandes forgjenger Lars Sponheim sa «heller Jens enn Jensen» snakker Grande på inn- og utpust om hva hun mener er dårlig med Ap. Og hun er gjerne litt lemfeldig med detaljene. For eksempel sier Trine Skei Grande at «Venstre ville gi flere en sjanse i arbeidslivet – Ap sa nei». Det Venstre-lederen siktet til da, er høyst sannsynlig Venstres støtte til å svekke arbeidsmiljøloven, ved å åpne for flere midlertidige ansettelser. Venstre-lederen må gjerne harselere. Men da kan hun kanskje skylde seg selv for at forholdet til Ap er såpass dårlig som det er.
Veien til makt i Norge går gjennom sentrum. Men det forutsetter at sentrumspartiene bruker det handlingsrommet, til nettopp å navigere mellom høyresiden og venstresiden i jakten på politiske løsninger som de finner best. Det maktrommet har Trine Skei Grande selv spasert ut av. Nå åpner hun døra på gløtt – ikke for seg selv, men for Rasmus Hansson.
Tidligere i år sa Venstre blankt nei til regjeringens 40 forslag for innstramming av asylpolitikken. Nå dreier Grande oppmerksomheten mot klima. Hun lanserer et nytt regjeringsalternativ, bestående av Høyre, Venstre, KrF – og inviterer Miljøpartiet de Grønne inn. Trine Skei Grande går altså til valg for å bytte ut en regjering hun i dag støtter. Og inviterer MDG inn i et samarbeid og gir Rasmus Hansson den strategiske makten hun selv og Venstre burde ha hatt. Det er en dristig strategi for Norges eldste parti.
Det er 500 dager til neste stortingsvalg. Venstre har dårlig tid. Det har landets minst lojale velgere, bare vel fire av ti av dem som stemte Venstre ved forrige valg, er sikre på at de kommer til å stemme Venstre igjen. Det er en dramatisk lav velgerlojalitet for et parti som snuser på sperregrensen. Trine Skei Grandes tale er egnet til å utløse klappsalver på landsmøtet. Men akkurat der inne er det jo ikke så mange flere stemmer å hente.