I gårsdagens Stavanger Aftenblad skrev Sven Egil Omdal om regjeringens budsjettforslag:
«Fra nyttår blir maksimal stønadsperiode redusert fra fire til tre år, kravene til diagnose økes og presset til å flytte på seg forsterkes. Dessuten blir det innført karensperiode».
Ung og syk? Det må du ikke bli.
Jeg leser mye fra regjeringspartiene om straffetiltak og sanksjoner etter at unge har havnet på NAV. Jeg leser lite om forebygging som kunne hindret dem i å havne der.
For eksempel:
Forebyggende helsearbeid: De unge fortjener flere helsesøstre og en styrking av skolehelsetjenesten.
En meningsfull fritid: De unge fortjener sosiale møteplasser som ungdomsklubber og idrettsanlegg.
Inkluderende fellesskap: De unge med fremmedkulturell bakgrunn fortjener tiltak som viser at vi mener alvor med integrering.
Et helsevesen for alle: De unge fortjener et robust, offentlig helsevesen. Leger og sykepleiere må ha tid til å gjøre en skikkelig jobb.
Mulighet for rask, psykologisk hjelp: De unge fortjener ledig kapasitet hos DPS.
Denne listen kan forlenges.
Er det moro på NAV?
NAV er et massivt system med endeløse strømmer av papirer, skjemaer og søknader. Det handler om sykdom, diagnoser, legekonsultasjoner, epikriser, uttalelser, bekreftelser, betingelser, regler, frister, retningslinjer, saksbehandlere, møter og rapporter. Det handler om frustrasjoner, håpløshet og dårlig økonomi, ting som er slitsomme selv for friske.
Det er ikke gøy å være på NAV. Mange unge og syke plages av skamfølelse og en følelse av å snylte på samfunnet. Noen får ikke hjelp til sine psykiske plager og lider i det stille. Uten helse er det vanskelig å jobbe.
De NAV-ansatte gjør så godt de kan. De møter unge mennesker som prøver å fikse tilværelsen som sluttet å fungere.
NAV-ansatte og deres klienter har noe felles: De må håndtere en rekke, krevende utfordringer. Hvorfor? Fordi forebyggingen som skulle hindret situasjonen var mangelfull eller fraværende.
Moralske slegger
De fleste politikere snakker varmt om forebygging. Men de forventede resultatene er diffuse og lite målbare. Dessuten ligger de langt inn i fremtiden. Dermed er det fristende å overlate forebygging til andre.
Når de unge sendes mot NAV-kontoret, har vi allerede sviktet noen av dem. På hvilken måte? Med vår manglende satsning på forebyggende helsearbeid.
Når de unge kneler, slår vi dem i hodene med moralske slegger.
Når de ligger nede, sukker vi over pengebruk og deres manglende moral.
Slik bidrar storsamfunnet - det er oss - til å opprettholde et system hvor alle taper: de unge og syke, de fortvilte pårørende og de overarbeidete NAV-ansatte.
Vi kan endre denne situasjonen. Men da må vi tenke langsiktig og forebygge bedre.
Vi må slutte å piske. Særlig unge som sleper seg over dørstokken - og inn i et system som ikke vil ha dem.