Velferdstriks

Klarer et godt betalt lobbyutvalg å sminke velferdsprofitørene på en overbevisende måte?

Blant velgerne har det lenge vært bred oppslutning om at felles velferdstjenester som barnehage, barnevern og eldreomsorg ikke egner seg for kommersiell drift. Stadig flere kommuner satser på egne ansatte og ideelle aktører, framfor å la kommersielle eiere berike seg på skattekroner bevilget til felles velferd. I Austevoll går Høyre i spissen for å ta hele eldreomsorgen tilbake fra den kommersielle giganten Aleris.

Dette er bakteppet for at velferdsprofitørenes arbeidsgiverforeninger har satt ned et utvalg som skal gi råd til de folkevalgte om de kommersielle aktørenes rolle i å håndtere «eldrebølgen».

I utvalget sitter Kristin Clemet fra høyresidens tankesmie Civita. Blant Civitas eiere finner vi både velferdsprofitørenes arbeidsgiverorganisasjon NHO Service og Norlandia Care Group. Norlandia er selskapet til de to brødrene Adolfsen, som er gode for en milliard hver, og som i 2016 tok ut et ekstraordinært utbytte på 102 millioner kroner fra selskapet som driver offentlig støttede barnehager og sykehjem.

Clemet har følge av Bjarne Håkon Hanssen, den joviale Ap-statsråden som ble First House-lobbyist for kommersielle barnehagekonsern. I dag er Hanssen partner i PR-firmaet Kruse Larsen, som har det lukrative kommersielle omsorgsfirmaet Unicare på kundelista. For Unicare står titalls millioner i årlig berikelse på spill bare innen Oslo kommune, hvor det rødgrønne byrådet vil sette en stopper for privat profitt på fellesskapets eldreomsorg. Mer overraskende er det kanskje at LO-eide Agenda deltar på samme lag som Clemet og Hanssen, i NHOs regi.

I rapporten «Morgendagens utfordringer: Behov for en velferdsmiks», tegner utvalget en problembeskrivelse der eldrebølgen de kommende tiårene angivelig gjør det helt nødvendig å ta i bruk alle aktører som er villig til å utføre velferdstjenester på oppdrag fra det offentlige. På veien mot den entydige konklusjonen, som er at partiene må samle seg om et «omsorgsforlik» som sikrer profitørenes plass på fellesskapets velferdsbudsjetter, må utvalget ty til både premisser og resonnementer som halter, og vel så det.

For det første er det et ikke en naturlov at offentlige utgifter vil overskride offentlige inntekter innen 2030. Det er et politisk valg. Som Perspektivmeldingen viser, er det fullt mulig – og forsvarlig – å prioritere felles velferd også i framtida.

For det andre lykkes ikke utvalget med å vise hvordan bruken av kommersielle aktører skal løse utfordringen med å skaffe nok helsepersonell. Det blir jo ikke flere pleiere av å sette på dem en Unicare-logo. En pleier som kan jobbe for en velferdsprofitør, kan også jobbe for kommunen.

Faktisk kan kommersiell drift svekke rekrutteringen. Da Austevoll kommune drev eldreomsorgen selv, finansierte kommunen utdanninga for sykepleiere, mot at de jobbet to år i kommunens eldreomsorg etterpå. Aleris kom inn, ordninga forsvant. Selvsagt. Kortsiktigheten i en kontrakt på fire eller seks år tilsier ikke den langsiktigheten som myndighetene i Austevoll viste. Aleris’ formål er kortsiktig profitt, ikke langsiktige samfunnshensyn, som er det eldrebølgen handler om. Slike innlysende utfordringer ved kommersiell drift av felles velferdsoppgaver berøres ikke av utvalget til NHO og co.

For det tredje er det en tilsnikelse når utvalget assosierer innovasjon, nye arbeidsformer og bedre samhandling til bruken av kommersielle aktører. Dette er et avgjørende punkt i utvalgets argumentasjon. I lys av den sterke folkelige opinionen mot å la pengene til felles velferd forsvinne som privat profitt, ser de kommersielle aktørene at de må rettferdiggjøre sin rolle.

Rettferdiggjøringen, ser vi av denne rapporten, skal være innovasjon og smartere løsninger: Ved å gjøre eldreomsorgen mer effektiv, blir samfunnet bedre i stand til å håndtere eldrebølgen. Dette er selvsagt sant. Men når rapporten trekker fram en rekke eksempler på at kommuner kan kjøpe tekniske løsninger, datasystemer eller annet, fra kommersielle selskaper, tyder det på svake argumenter når det gjelder å sette selve driften av pleie- og omsorgsoppgavene ut til kommersielle aktører, som er noe helt annet.

For øvrig er utfordringen ved velferdsteknologi i stor grad å finne ut hvordan dette kan tas i bruk på en måte som er etisk forsvarlig, praktisk, og som ivaretar eldres individuelle behov. Helsedirektoratet gir i dag støtte til over 200 kommuner som innfører velferdsteknologi i sine helse- og omsorgstjenester. Dette lar seg gjennomføre helt uten kommersielle sugerør i felleskassa.

Når vinden nå snur vekk fra konkurranseutsetting, er det ikke minst fordi mange kommuner erfarer at innovasjon og utvikling av høy kvalitet på tjenestene blir best ivaretatt ved å satse på helhetstenkning, tillit og samarbeid, som er det motsatte av kortsiktige anbud, stadige forsøk på kvantitativ måling av kvalitative forhold og priskonkurranse, som denne rapporten anbefaler.

Det er påfallende at rapporten forbigår i stillhet at en rekke kommuner nå har satt i gang forsøk med nye måter å organisere tjenestene på, med vekt på å gi de ansatte og brukerne mer innflytelse over innholdet i tjenestene, ofte kalt «tillitsreform» eller «tillitsmodell».

Denne tilnærmingen kan myndiggjøre eldre i mye større grad enn retten til å velge blant kommersielle selskaper som uansett får tjenesten som utføres definert helt ned til sekundet av et bestillerkontor.

Utenfor NHOs skrivebordsteorier, i virkelighetens verden, erfarer kommunene at sømløse tjenester og bedre samhandling ikke oppnås ved å stykke opp tjenestene og sette dem ut til kommersielle og konkurrerende aktører. Veien til samhandling er ikke «tydeligere skille» mellom bestiller og utfører, slik denne rapporten anbefaler, skal vi tro begrunnelsen til Høyres ordfører i Austevoll for å ta eldreomsorgen tilbake til kommunen:

«Ein fjernar skotta som alltid vil vere mellom ein privat tenesteleverandør og andre tenesteområde som kommunen driftar sjøl. Med alle typar tenester samla i kommunen er det lettare å tilby meir saumlause pleie- og helsetenester, på tvers av avdelingar, og uavhengig av kvar den pleietrengande måtte befinne seg. Dette vil gje betre kvalitet på tenestene, og for Høgre er det det aller viktigaste.»

Når våre folkevalgte skal stake ut kursen for felles omsorgstjenester gjennom den såkalte eldrebølgen, bør beslutningsgrunnlaget være denne typen sunn fornuft og selvtillit på fellesskapets vegne som vi finner hos denne ordføreren fra Høyre, ikke de overbetalte lobbyistenes skrivebordsteori.