Vekst for de rikeste

Norske investeringer i det krigsrammede landet Filippinene er seksdoblet de siste syv årene. Det har fattige filippinere merket lite til. Når Norge nå øker handelssamarbeidet har vi et ansvar for dialog om godt styresett og menneskerettigheter.

Krig er ikke det første man tenker på når Filippinene nevnes. Tyfoner, au pairer, ferieparadis og skipsfart er gjerne det man snakker om. Men Filippinene er et land i krig, en borgerkrig som har vart i over 50 år. I dette øyriket, med en befolkning på over 100 millioner mennesker, pågår det to store væpnede konflikter. I sør kjemper muslimske separatister for økt selvstyre, mens kommunistene kjemper over hele landet for landreform og et mer rettferdig samfunn. Ofrene for både krigshandlinger og de naturskapte katastrofene er de fattigste. De rike ser sine bedrifter vokse med norsk drahjelp.

Som en tidligere koloni av Spania arvet Filippinene en føydalistisk tradisjon, og da USA kjøpte landet fra Spania i 1898, fikk de det amerikanske demokratiet introdusert. Som i mange latinamerikanske land har denne kombinasjonen hatt svært uheldige følger for landets politiske utvikling. Velstanden har konsentrert seg hos en liten politisk og økonomisk elite, og landet styres i det store og det hele av noen få familier. Nåværende president Benigno Aquino gikk til valg på å bekjempe en utbredt korrupsjonskultur, men arbeidet tar tid og korrupsjon er fremdeles et omfattende problem på alle styringsnivåer.

Gapet øker

Det er her Norge ønsker å øke sine investeringer i fremtiden. Norsk eksport til Filippinene er allerede seksdoblet siden 2007, og i slutten av juni undertegnet næringsminister Monica Mæland en avtale om tettere handelssamarbeid med landet. Norge eksporterer i hovedsak kjemikalier, kunstgjødsel og fisk til Filippinene, mens vi får plast, elektronikk, maskiner og tekstiler i retur. Samarbeidet i maritimsektoren er tett, og det er rask utvikling også i samarbeidet om fornybar energi. Men selv om det er hevet over enhver tvil at Filippinene trenger investeringer og økt handel, er det lite som tyder på at den økonomiske veksten vil komme flertallet til gode under dagens situasjon.

Fra 2010 til 2011 beregnet Forbes Asia at økningen i formuen til de 40 rikeste familiene på Filippinene representerte 76,5 prosent av landets samlede økonomiske vekst. Tilsvarende tall for andre land i regionen var 33,7 prosent i Thailand og 5,6 prosent i Malaysia. Andelen filippinere som lever i ekstrem fattigdom har holdt seg stabil på omkring 28 prosent fra 2006 og frem til i dag, til tross for at den økonomiske veksten de siste tolv årene har ligget høyt med 5 prosent i gjennomsnitt.

Svikter de fattige

De aller fattigste er svært sårbare når naturkatastrofer rammer. Dette så vi senest i november 2013, da supertyfonen Haiyan tok livet av mer enn 6000 mennesker. Da mobiliserte en hel verden for å hjelpe, og den internasjonal responsen har gitt millioner av mennesker en ny begynnelse. Men filippinske myndigheter har ikke vært sitt ansvar bevisst verken før eller etter Haiyan. Årlig kommer om lag 20-30 tyfoner innover landet, noen mer dødelige i andre. Selv om Filippinene gikk økonomisk i overskudd i 2013, har de aller fleste lokalsamfunn ennå ikke fått penger til å bygge solide hus og evakueringssentre.

Konflikter som dreper

De fattige er også ofrene i Filippinenes væpnede konflikter. Så langt er mer enn 160 000 mennesker drept i de to største konfliktene. Både filippinske myndigheter, paramilitære grupper, kommunistene og de muslimske separatistene på den sørlige øya Mindanao har stått for grove menneskerettighetsbrudd. Selv om myndighetene og den muslimske separatistbevegelsen (MILF) inngikk en historisk fredsavtale i mars i år, er fremdeles mange av årsakene til konflikten uendret. Korrupsjon, høy kriminalitet, urettferdig fordeling av naturressurser og mangel på rettsikkerhet er fortsatt en del av hverdagen til folk på Mindanao. Eliten utnytter denne situasjonen til å spille befolkningen ut mot hverandre for å sikre sine egne maktposisjoner og inntekter.

Norge har et ansvar

Økonomisk vekst og utvikling av mer rettferdige samfunn går dessverre ikke alltid sammen. Norsk handel med Filippinene er i seg selv positivt, men om vi skal tjene penger på landet så bør vi også dele noe av byrden som de fattige bærer. I dialogen mellom norske og filippinske myndigheter bør godt styresett og menneskerettigheter i tillegg til fred og handel være prominente. Uten de to første vil man ikke se fruktene av de sistnevnte.

Privat næringsliv har en fremtredende posisjon i den nyorienteringen av norsk bistand som nå fremmes av regjeringen. For at denne nye modellen for norsk støtte til Filippinene skal være effektiv og bærekraftig må også det lokale sivilsamfunnet styrkes. Et sterkt sivilsamfunn holder myndighetene ansvarlig gjennom anti-korrupsjonsarbeid og et kontinuerlig press for at grunnleggende menneskerettigheter respekteres. Dette gagner både bedriftene som investerer i Filippinene, og landets befolkning.