Veier på avveie

Hvor trengs det nye veier i Norge? Teksten nedenfor argumenterer for å prioritere distriktene, altså de områder av Norge der de lønnsomme arbeidsplassene i landet ligger.

Politikere og samfunnsplanleggere prioriterer i stadig større grad utbygging av infrastruktur i og omkring de største byene, særlig gjelder det veibygging. Resultatet er velkjent: Tidligere trafikkproblemer blir løst for en periode, før køproblemene igjen oppstår, enda mer uløselige enn før. Alternativt ville en sterkere utbygging av kollektivtransport i og omkring f.eks. Oslo, enkelt kunne løse hovedstadens trafikkproblemer, og frigjøre veimilliarder til resten av landet der det ikke finnes alternativer til gode veier. Forbedring av gamle veier og utbygging av nye lokalt, vil samtidig kunne gi arbeidsplasser til erstatning for de som etter hvert vil forsvinne fra oljebransjen.

En sammenlikning med en vanlig transportsituasjon i distrikts-Norge illustrerer problemet: Norsk fiskeoppdrett eksporterer sine produkter, mest laks, til hele verden. Norge tjente i fjor nesten 45 milliarder på oppdrettsfisk (i tillegg til nesten 15 milliarder på annet fiske). Hvert år kjører det ca. 50.000 vogntog med fersk laks og laksefilet fra norske kommuner på vei sørover. Det blir nesten 200 vogntog pr. dag (om vi antar at sjåførene har fri lørdag og søndag). Før trailerne kommer til en Europavei, må de ofte krangle seg fram på veier som er nesten like uframkommelige som de strekninger som ironisk nok kalles ”nasjonale turistveier” eller ”eventyrveier” (for at myndighetene skal slippe billig fra vedlikeholdet?).

Dragkampen mellom sentrum og distrikt er i ferd med å bli hardere, til tross for at alle vet at de fleste arbeidsplasser Norge tjener penger på, ligger utenfor Oslo-området. Oljesektoren, fiskeflåten, oppdrettsanleggene, fòrbedriftene, næringsmiddelindustrien, kraftstasjonene, skipsverftene, smelteverkene, den metallurgiske industrien, gruvedrifta, skogen, landbruket og de service-næringer som er knyttet til disse bransjene, er stort sett distriktsnæringer. Men mange bedrifter har likevel sine hovedkontor i Oslo (eller i et annet sentrum) som dermed får en altfor stor andel av landets skatteinntekter (og av overføringene fra staten).

Løsningen er både enkel og vanskelig: Skatteinntektene fra arbeid og næringsvirksomhet må i større grad gå til kommuner som produserer varer som selges og eksporteres, og må i mindre grad favorisere den sentrale infrastrukturbygging og den forvokste finansnæringen i landet. Sugerøret fra sentrum til distrikt må gjøres vesentlig tynnere.