Debatt

Veien til kaos

Brexit-krisen er historien om hvordan intern partiuro kastet et helt land ut i uvisshet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det skulle vært den store milepælen. En avtale om Storbritannias utmelding av EU skulle være på plass på møtet før helgen. I stedet reiste statsminister Theresa May tilbake fra Brussel kun med håp om at forhandlinger på overtid kan føre til at det løsner innen få uker.

Dermed er alt i det blå, fem måneder før Storbritannia skal være ute. Ingen klarer helt å se hva slags løsning som både vil godtas av EU og den britiske regjeringen og som i tillegg vil gå gjennom i parlamentet.

Mays store problem overfor EU er at hun ikke har et klart mandat bak seg – ikke engang fra sitt eget parti. Det leder oss tilbake til utgangspunktet; la oss ta et skritt tilbake og se på hva som fikk denne etter hvert så enorme snøballen til å rulle. Aktivister på begge sider driver full mobilisering på grasrota. Tusenvis av byråkrater og diplomater i både Storbritannia og andre EU-land sitter begravet i tekniske detaljspørsmål. Britiske politikere er oppslukt av ett tema. Alt er et resultat av det som opprinnelig var intern dragkamp i ett parti.

Misfornøyde velgere: Det brygger opp til høststorm

Da statsminister David Cameron fra De konservative i 2013 slapp katta ut av sekken og i en tale lovet en folkeavstemning om EU basert på en reforhandling av betingelsene, var forklaringen at han ville avklare det betente spørsmålet en gang for alle. EU hadde vært et hett tema i britisk politikk i alle de fire tiårene siden landet ble med på 1970-tallet.

Men de siste par tiår var det bare internt i Det konservative partiet spørsmålet hadde vært en evig kilde til bråk. Også i Labour hadde temaet i sin tid skapt splittelse – partiet hadde, og har fortsatt, politikere med ulike meninger om EU. Men spørsmålet hadde ikke vært et viktig stridsspørsmål siden 1980-tallet. Labour var blitt overveiende eurovennlig, bortsett fra noen backbenchere fra venstresiden, deriblant en representant ved navn Jeremy Corbyn, som inntil 2015 ikke hadde særlig stor innflytelse.

Det som ble framstilt som et forsøk på å avklare en stor nasjonal uvisshet en gang for alle, var i virkeligheten i stor grad et svar på et internt press. Da han ble leder av partiet flere år tidligere mente Cameron at partiet måtte slutte å «gnåle om Europa», og var selv relativt positiv til EU. Men på grunn av den sterke innflytelsen de høylytte EU-motstanderne i partiet hadde, måtte han selv spille på euroskeptiske strenger.

Brexit-avstemming: Folkeavstemminger egner seg ikke til kompliserte spørsmål

Så kom også en ytre trussel opp på oppløpssiden for toryene. UK Independence Party (UKIP), som var dannet nettopp på EU-motstand, var i ferd med å nappe velgere fra De konservative. UKIP knyttet EU-medlemskapet til innvandring, og i takt med økende arbeidsinnvandring fra Øst-Europa og finanskrisen som slo inn etter 2008, ble EU et stadig mer fremtredende tema. Med et stadig press fra anti-EU-siden blant De konservative, kom Cameron med et løfte om en folkeavstemning dersom De konservative vant valget i 2015.

Det kunne han gjøre fordi det ikke virket sannsynlig at det ville skje. Men det skulle komme flere store overraskelser som førte til at britene står der de gjør i dag. Den første kom i 2015. Selv ikke David Cameron hadde ventet at De konservative skulle få rent flertall i parlamentet i valget. De hadde regjert i koalisjon med Liberaldemokratene før det, og alle ventet et uavklart resultat, et såkalt «hung parliament», som ville gjøre det vanskelig å få gjennom en folkeavstemning om EU. Med brakseieren i 2015 måtte Cameron holde løftet. Folkeavstemningen ble holdt i 2016 med Cameron som frontfigur for «remain»-siden.

Det var bare ikke med i beregningen at folket skulle svare «feil». Dette var den andre store overraskelsen. I mellomtiden var Jeremy Corbyn blitt Labour-leder, og selv om han var på remain-siden var han kjent som en EU-kritiker, og ga ikke den helhjertede drahjelpen til pro-EU-siden som tidligere Labour-ledere ville gjort. Da resultatet var klart 24. juni 2016 var det kun én ting å gjøre for Cameron: å trekke seg. Han hadde gamblet og tapt.

Den virkelig store oppgaven, å gjennomføre brexit, har dermed landet hos Theresa May. Overraskelse nummer tre kom på hennes vakt. Hun lyste ut nyvalg i 2017 for å styrke sitt mandat. Velgerne svarte med å frarøve henne partiets rene flertall, slik at hun tvert imot er mer svekket enn hun var. Nå sitter Storbritannias statsminister og forhandler om en situasjon som er så uoversiktlig at ingen aner konsekvensene, som berører så mange nivåer at den påvirker et helt kontinent og i ytterste fall truer hele den britiske unionen, og som er så vanskelig at ingen vet om man kommer i mål med brexit.

Husbråket hos De konservative har langt fra stilnet. Når May snakker til EU-lederne i Brussel, snakker hun derfor minst like mye til sine egne partifeller hjemme i Westminster, slik også hennes konservative forgjengere, Margaret Thatcher, John Major og David Cameron gjorde. Folkeavstemningen skulle samle og styrke det konservative partiet. I stedet er dragkampen sterkere enn den noen gang har vært, og konsekvensene av den vil merkes for et helt land.

Mer fra: Debatt