Vaskeapp med eim av utnytting og fiskeslo

Vaskeappen som skal gjøre «hjemmevaskmarkedet» hvitt vekker interesse. Og avsky.

I Finansavisen kunne vi den 13. mars lese om at laksearving Gustav Magnar Witzøe og tidligere Orkla-sjef Bjørn Wiggen har gått sammen om å lage en app, vaskehjelp.no, som ved et trylleslag skal gjøre «hjemmevaskmarkedet» hvitt. Det vekker interesse. Og avsky.

Appen er basert på at kunder registrerer seg og bekjentgjør at de ønsker renhold, og i hvilket omfang. Oppdraget blir dermed lagt ut på selskapets app, der de som er registrert som «vaskere» kan tilby sine tjenester og gi en pris på jobben. Den renholderen som av en eller annen grunn foretrekkes av kunden, basert på anmeldelser, profilbilde, «likes» og pris, får tilslaget. Alt er tilsynelatende lovlig og i den skjønneste orden, hvis man skal tro Finansavisen. Populært er det også; appen er lastet ned over 100.000 ganger og de har registrert 400 «vaskere» som tilbyr rengjøring. Og at på til skal man på denne måten gjøre det lettere for kundene å velge en vaskehjelp som betaler skatt.

«Forskjellen på oss, Freska og WeClean er at de to andre har vaskere ansatt», sier Tonje Vanebo, som er gründer og Chief Executive Officer. «Rengjørerne hos oss er selvstendig næringsdrivende».

I beste fall er dette villedende markedsføring. Vaskehjelp AS har ikke noen påvirkning på om det betales skatt, nettopp fordi de som utfører renholdet er selvstendig næringsdrivende og dermed plikter å betale sine egne skatter og avgifter. Men her er flere grunner til undring.

Vaskehjelp AS driver ikke med salg av renholdstjenester, på tross av navnet. Bedriften er registrert under næringskode «82.990 -Annen forretningsmessig tjenesteyting ikke nevnt annet sted» i Brønnøysund-registeret. Selv ser de antagelig på seg selv som en teknologibedrift. I virkeligheten er de en arbeidsformidler, men uten å ta noe av ansvaret som arbeidsformidlere, eller for den del arbeidsgivere er pålagt. Fordi renholderne selv ikke er ansatt i Vaskehjelp AS, men er selvstendig næringsdrivende, har de ikke noen form for stillingsvern, og er ikke omfattet av arbeidsmiljøloven. De har ikke rett på ferie og feriepenger, de har ikke krav på sykepenger ved sykdom, og opptjener heller ikke pensjon. For konkurrentene som faktisk har ansatt sine renholdere, og må følge det regelverk som gjelder for arbeidsgivere, betyr dette at de er utkonkurrert på pris før man i det hele tatt har levert tilbudet.

Vaskehjelp AS oppgir også på sine nettsider at minstelønnen for deres «vaskere» ikke kan være lavere enn «tariff for renholdsbransjen». I Norge har man allmenngjort den største tariffavtalen som gjelder for renholdere i privat sektor, noe som betyr at det pt. er ulovlig å lønne under kr. 181,43- pr. time. Men det gjelder ikke for selvstendig næringsdrivende. De kan tjene så lite som helst.

Problemet med Witzøe og Wiggens foretagende er allikevel at måten bedriften er rigget på tyder på at disse menneskene i realiteten ikke er selvstendige næringsdrivende i det hele tatt, men i virkeligheten skulle vært ansatt. Deres forretningside er egentlig ikke ny overhodet, men representerer en i renholdsbransjen velutprøvd måte å omgå lover og regler på, nemlig å ikke ha egne ansatte. Det kan man spare store summer på og med et minimum av forpliktelser.

Samtidig tilhører de som jobber som renholdere i denne delen av bransjen en svært utsatt gruppe. Problemene med useriøse aktører, arbeidslivskriminalitet, lønnstyveri og sosial dumping i renholdsbransjen er velkjente og når det gjelder forbrukermarkedet tilsier vår erfaring at denne delen av bransjen er verst. De som jobber her er ofte i realiteten utestengt fra det «alminnelige» arbeidsmarkedet, kanskje på bakgrunn av opprinnelsesland og språk og må ta til takke med den inntekten de kan få. Det gjør dem til lette bytter for de som gjerne utnytter andre mennesker for profitt. Det gjør det også enkelt å få dem til å signere på noe de tror er en arbeidsavtale, men som i virkeligheten er en registrering av et enkeltpersonforetak. At det skjer har vi mange eksempler på.

En sak som har fått stor oppmerksomhet i løpet av vinteren er den såkalte Aleris-saken. Den dreier seg om at Aleris, eller Stendi som de nå heter, har leid inn konsulenter som selvstendig næringsdrivende fremfor å ansette dem fast. I prinsippet er det nøyaktig det samme Vaskehjelp AS bedriver, med den forskjellen at deres «partnere» med svært liten sannsynlighet noen gang kommer til å kreve fast jobb. Det har de ikke ressurser til med mindre de er fagorganisert, noe svært få er i denne delen av bransjen.

Når så pengesterke investorer setter pengene sine i et selskap som skal gjøre det svarte «hjemmevaskmarkedet» hvitt, er det i seg selv prisverdig. Men når forretningsmodellen innebærer å la de svakeste gruppene på det norske arbeidsmarkedet konkurrere mot hverandre i en app, under påskudd av å skulle rydde opp i bransjen, lukter det mer av fiskeslo enn av grønnsåpe med furunål.