Debatt

Varsku her

En politisk fanfare åpnet Øyafestivalen i går. Deretter ble det roligere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det første som møtte oss på vei inn i Tøyenparken i går var to gigantiske lydhorn med en infernalsk høy fanfare. Det viste seg å være installasjonen «Desibel», laget som en protest mot det planlagte fjorddeponiet ved Vevring i Sunnfjord. 130 desibel skal det klare på det meste. Det er et stykke over det lovlige lydnivået, men av og til må man bråke litt for å bli hørt.

I dag og i morgen kommer en ny fanfare kl. 14, og lørdag kl. 12.45 blåser det igjen i hornene med Maja Ratkjes originalmusikk til installasjonen. Dette er vel det eneste innslaget av motkulturen som sto så sentralt i musikkfestivalenes ungdom. Øyafestivalen er ellers godt etablert, og behagelig tilbakelent.

Noen minutter senere åpnet Ingebjørg Bratland festivalen på ordentlig, hun sang «Ljos» og «meire ljos» så høyt og klart at det veier opp for skyer og en litt sur vind over Tøyen. Da varte det heller ikke lenge for sola kom fram for godt, slik at Øya lå i sitt vante godvær, og da var det bare i inngangspartiet utenfor gjerdene som var skjemt av glatt søle. Gjennomsnittsalderen på Øya er rundt 30 år. I åpningstimene så den enda høyere ut, og det merkes på stemningen. Som var avmålt, og avventende.

Første gruppe ut på den store hovedscenen var oslogruppa Sweden, som hentet inn Andreas Grøtterud fra gamle Kung Fu Girls, og trakk trådene tilbake til tida før Øyafestivalens begynnelse, da de lokale rockerne omsider fikk kom fram i forgrunnen, og ikke ble forstyrret av internasjonale stjerner. Denne delen av Øyafestivalen er heldigvis fortsatt godt med videre selv om festivalen er blitt større, slik at det nå er helt naturlig at norske Highasakite er en av de absolutte hovedattraksjonene når de kommer på scenen til slutt i Tøyenparken i morgen.

Noen av de andre som foreløpig står langt nede på plakaten, kommer til å få den samme sjansen senere. Dette er fortsatt noe av det beste med Øya, den fine kombinasjonen av store navn for pophistorien og nye lokale talenter.

Den første dagen på Øya ble litt redusert etter at Anohni, som kunne blitt ett av kveldens høydepunkter, måtte avlyste på kort varsel, på grunn av influensa. Mer forutsigbar var nyheten «amerikansk rapper avlyser», da Travis Scott plutselig uteble på et mer tvilsomt grunnlag. Last Shadow Puppets møtte derimot opp, men nektet heldigvis fotografer å ta bilder, slik at dere slipper å se hvor elendig, selvopptatt og forfengelig mye av den nyere britiske rocken fortsatt er.

Heldigvis var dagen fortsatt ung, selv om både hovedattraksjonene Massive Attack og deres publikum er blitt litt eldre...

Mer fra: Debatt