Jeg har nettopp kommet hjem fra teateret. Det ligger i Istanbul. Dets offisielle navn er Devlet Tiyatrolari, og er som en fusjon av Nationaltheatret og Riksteateret her til lands. Stykket jeg var invitert til å se er Cöl Firtinalari. På norsk heter stykket «Ørkenstormer» og er skrevet av Tariq Ali og meg i 2010. Det gikk på Litteraturhuset i Oslo i et samarbeid med Nationaltheatret og Riksteateret. Stykket ble nominert til Hedda-pris, gikk for fulle hus og hadde Stein Winge som regissør og eminente skuespillere som Bjørn Sunquist, Pia Tjelta, Mona Tanberg og Pål Sverre V. Hagen. Det var i seg selv en heftig opplevelse for forfatterne, og vil jeg tro, en del av publikummet. Da siste forestilling var over, spiste skuespillerne, regissør, dramaturg Halldis Hoaas og jeg avskjedsmiddag og takket for samarbeidet. For nå var det over. Skuespill er forgjengelighetens kunst. Vi trodde at stykket aldri skulle bli satt opp mer, uansett hvor dagsaktuell den historiske tematikken i stykket er. Leit, men de som arbeider med teater er vant til dette. Nye stykker og roller venter.
«Ørkenstormer» handler om korsfareren kong Rikard Løvehjerte og den kurdisk-muslimske hærføreren Saladin. Begge kjemper om Jerusalem. Året er 1191. De to møttes aldri ansikt til ansikt. I skuespillet gjør de det. Først og fremst handler stykket om kampen mellom fundamentalistisk tro og menneskelig tvil. I året 1187 hadde Saladin og en hær bestående av sjia- og sunnimuslimer, jøder og kristne minoriteter erobret Jerusalem. I 88 år hadde korsfarerne okkupert byen som er hellig for jøder, kristne og muslimer. I 1099 drepte eller fordrev korsfarerne jøder, muslimer og andre i Jerusalem. Saladin var opprinnelig en hærfører, en sultan fra Syria, ledet av sunnier, som var med å erobre det shia-styrte Egypt. Saladin var, første delen av sin tid som sultan, brutal mot shiaer og sufier. Etter at Saladins hær beseirer korsfarerne i slaget ved Hattin i juni 1187, et slag som er velkjent i den muslimske verden, fatter han en beslutning som er uvanlig, for å si det mildt, den gang som nå. Om han og hans hær skulle klare å erobre Jerusalem fra korsfarerne ville han la den hellige by være åpen for alle trosretninger. Og han bestemte at han ikke ville søke hevn. I oktober 1187 blir dette en realitet.
Også blant kristne og jøder hadde Saladin et stort navn i middelalderen. I den kristne Dantes verk Divina Comedia, har for eksempel «den vantro» Saladin en plass i Paradiset. Pave Gregor VIII var rasende etter at sendebudet nådde Roma før jul 1187 og meddelte at Saladin ikke bare hadde tatt byen, men åpnet den for både jøder og muslimer. Paven mente at byen skulle være forbeholdt de kristne og i særlig grad de kristne som ikke hadde noen kontakt med jøder og muslimer. Stykket åpner med Gregor VIIIs tale til kristenheten, der han oppfordrer alle kristne til å gripe korset, marsjere mot Jerusalem og drepe så mange vantro som mulig på sin vei. Min barndomshelt Rikard Løvehjerte blir lederen av det tredje korstoget etter at Fredrik av Barbarossa dør. I tillegg til paven, Saladin og Rikard, er Jamila (Saladins kone), Philip (fransk korsfarerkonge), Eleanor (Rikards mor) og Ibn Maymun (jøde og Saladins livlege) rollene i stykket.
Etter premieren 5. mars i Oslo var det kritikere og publikummere som var tvilende eller undrende til flere av rollene i stykket. Var det mulig at Saladin hadde en jødisk livlege, at han åpnet Jerusalem, var virkelig Rikard en jødehater og fundamentalist (i vår tids terminologi) og var stykket for vennlig mot Saladin? var noen av innvendingene. I akademia og på skolen lærer man lite om Saladin og det tredje korstoget. Enkelte lurte på om Eleanor var ren fiksjon. Slett ikke. Hun deltok selv i kamp i det andre korstoget, og støttet sin sønn i ett og alt. Kong Philip var derimot flere ganger uenig eller imot Rikards brutale framferd. Men den største overraskelsen for det norske publikummet var at de ikke kjente til Saladin. Jeg selv begynte først å lese om ham tidlig på nittitallet, etter at min palestinske forfatterkollega Izzat Ghazzawi fortalte meg at sultanen var hans viktigste inspirasjonskilde for å søke kontakt og samarbeid med israelske kollegaer etter at sønnen var skutt av israelske soldater. Jeg trodde første gang han sa navnet, at Saladin var en ukjent fetter av Aladdin. De fleste nordmenn jeg kjenner er formet av Walter Scotts roman Ivanhoe (1817). Der kommer Rikard hjem fra Det hellige land og har befridd Jerusalem. I 1825 skriver Scott Talisman. Da har han tydeligvis funnet stoff om Saladin. Antakeligvis var det kristne kilder. Stoffet må ha overrumplet ham i like stor grad som det har gjort for forfatterne av «Ørkenstormer». Talisman framstiller Saladin som en ridderlig mann uten feil av noe slag. Framstillingen er, etter min mening, nokså naiv og svermerisk. Selv Saladin er, som vi alle, et sammensatt menneske.
Rikards tredje korstog var en fiasko. Han maktet aldri å ta byen tilbake. Han flyktet og ble tatt til fange, ikke av muslimer, men av en annen korsfarer, hertug Leopold av Østerrike, men det er en annen historie. Man er i godt selskap om man ikke kjenner den.
I 2013 tok Istanbul Statsteater kontakt. Teateret har nylig blant annet satt opp August Strindberg og Herta Müller. De hadde lest og diskutert «Ørkenstormer» og ville snakke med Tariq og meg. Vi er begge kjent i Tyrkia som forfattere, men det var ikke den viktigste grunnen for henvendelsen, heller ikke at de mente teksten var litterært god, men «fordi stykket utfordret inngrodde forestillinger i deres kulturkrets». Siden premieren i mars 2014, har stykket vært oppført i åtte byer, blant annet Ankara og kurdernes hovedstad Diyarbakir. I ti måneder har ensemblet vært på reise. Jeg hadde sett noen bilder fra premieren og diskutert flere av rollene med dramaturg Selen Korad Birkye og skuespillerne. Jeg var spent og nervøs da teppet gled opp. Det var 600 publikummere rundt meg. Jeg rakk å tenke at det var synd at Tariq ikke kunne komme, og at forfatteren Yasar Kemal, som ville være til stede, var blitt alvorlig syk.
Forestillingen hadde et voldsomt trøkk. Skuespillerne bar drakter i kraftfulle farger. Det var komponert ny musikk, det ble brukt avansert audiovisuelt utstyr. I den siste scenen ble det brukt film fra vår tid. Publikum så helikoptre fly mot oss mens raketter ble avfyrt. Fire deler av scenen hevet og senket seg i løpet av stykket og endelig var det seksti stykker som deltok i slagscener. Til det hadde teateret ansatt en egen koreograf. Og aller viktigst, som i Norge, var det et A-lag av skuespillere: Tolga Evren, Celal kadri Kingglu, Nihal Tercan, Burcu Tuna og Yusuf Can Sancali er store navn i Istanbul og Tyrkia.
Hva var det skuespillerne under prøvene og publikum reagerte mest på? Dagen etter gallaforestillingen arrangerte teateret og Den norske ambassaden i Ankara en samtale mellom meg, sittende på scenen og publikum og presse. Publikum kjenner godt til Saladin, men hadde aldri hørt at han var kurder. De hadde lært at han var tyrker og en krigsherre som beseiret korsfarerne. Noen var overrasket over at han var syk og svak fysisk sett (malaria) og at kona Jamila diskuterte politikk og sjakk med ham. At Saladin åpnet for forsoning var nytt for de eldre i salen. Få var kjent med at Saladin var populær hos jødene og hadde jødisk livlege. Da jødene måtte flykte fra Andalucia i middelalderen, var det tusener som flyktet til områder i Midtøsten, som Saladin kontrollerte. Det gjaldt blant andre Maymun-slekten, som legen på scenen stammer fra. Slekten var blant annet kjent for å ha mange framtredende medisinere. Flere blant publikum undret på om det var reelt at det var motsetninger i korsfarerhæren. Var det riktig at kong Philip reagerte mot massakren som Rikard ledet ved Akra der flere tusen barn og kvinner ble drept? Jeg kunne bekrefte at det var tilfelle og at militær uenighet trolig var en av grunnene til at det tredje korstoget gikk i oppløsning.
Flere undret på om det var historisk korrekt at Rikard ikke maktet å ta Jerusalem. Han maktet aldri å ta byen. Saladin inviterte ham til å komme ubevæpnet til Den hellige gravs kirke for å be, men han nektet og reiste hjemover noen måneder seinere, sammen med fire riddere. Resten av hæren ble værende igjen. Endelig var det nytt for mange at jødene og muslimene har en lang felles historie. Korsfarerne forente dem i middelalderen. Ikke de kristne, men korsfarerne var deres felle fiende. En journalist sier at hun har lest i programmet at jeg mener at Shakespeare ikke kunne ha noen interesse av å skrive skuespill om Rikard. Hvorfor? Jeg svarer at den Rikard Shakespeare hadde lært om, var slik jeg selv kjente ham; en ufeilbarlig mann, uten motsetninger. En helt som omtales i «Kong Johan», som en endimensjonal person det var lite interessant å skrive dramatikk om.
Endelig spør en kvinnelig student om det finnes noen Saladin i dag. Det er vanskelig å se noen slik person, men det finnes handlinger som har en «saladinsk» impuls i seg. I Oslo har unge muslimer, bokstavelig talt slått ring om synagogen i Oslo.