Våre CO2-utslipp gir ikke den farlige oppvarmingen som IPCC hevder.

Det er mange som har rettet kritikk mot IPCC (Klimapanelet). Teknisk sett har ikke IPCC ikke gjort så mange alvorlige feil. De store «blemmene» angår det som ikke er gjort. Det som ble utelatt. Dette er i første rekke administrative feil, og har lite med de vitenskapelige bidragene å gjøre.Den fremste kategori av mangler gjelder vann og vannets rolle i jordens klimasystem. Klimamodellenes fremskrivinger antar at når CO2 og andre klimagass-substanser utenom vann øker, vil temperaturen øke slik at vi får mer vanndamp i atmosfæren, og dermed en positiv tilbakekoblings-effekt (siden vanndamp er en klimagass). Men siden vanndampmengden i atmosfæren er 25 til 100 ganger større enn CO2, vil en liten minkende konsentrasjon av vanndamp i atmosfæren kansellere hele effekten av CO2.
Det grunnleggende problemet til IPCC er at denne organisasjonen absolutt ikke er noen sannhetssøker. Snarere opptrer organisasjonen som en sann troende som fokuserer på menneskeskapt (antropogent) CO2. Når organisasjonen opptrer på denne måten utelukkes antropogen vanndamp og antropogen skydannelse. Dette gjelder eksempelvis vanndamp som dannes ved irrigasjon fra landbruk, og menneskelig opphenting av grunnvann.
IPCC burde ha lagt ned et vesentlig arbeid i å innhente tidsserier av vanndampstatistikk for atmosfæren rundt om på planeten. Siden absorbsjon av termisk stråling i atmosfæren er et ikkelineært fenomen må denne informasjonen i det minste innhentes pr. breddegrad i stedet for å stole på globale gjennomsnittsverdier. Men det er ikke bare vanndamp som må tas hensyn til. Skyer med innhold, tetthet og høyde er også av betydning. Her ser vi at klimamodellørene stolte på beregninger først, men etterhvert måtte de føye på med aerosoler (http://no.wikipedia.org/wiki/Aerosol ) og skyer. Etter alle milliarder dollar som er brukt på forskning på global oppvarming har vi fremdeles ikke noen tidsserie av data på gjennomsnittlig vanndampinnhold i atmosfæren. Ei heller har vi noen graf som viser oss innholdet av drivhusgasser i atmosfæren over en tidsperiode, som f.eks. 1970 til år 2000. Og som nevnt over, det vi trenger er en global profil av gjennomsnittlig vanndampinnhold i atmosfæren fordelt på bredde- og lengde-grad.Man burde egentlig ikke ha begynt med klimamodellering før en skikkelig statistikk over vannregimet i verden var tilgjengelig. IPCC startet i fundamentalt feil ende ved å prøve og bevise at CO2 var et problem i stedet for å lete etter sannheten. Antropogent CO2 kan være en del av et potensielt problem, men da er antropogen vanndamp og antropogene skydannelse også det. Disse siste to fenomenene viser så stor korrelasjon med antropogent CO2 at det er vanskelig, ja helt umulig, å skille effektene deres fra hverandre rent statistisk.
Så til selve utgangspunktet – menneskeskapt, global oppvarming. Argumentasjonen hviler på 3 forutsetninger.

• Menneskene øker CO2-nivået i atmosfæren grunnet vår utslipp .
• Økt CO2-nivå får overflatetemperaturen til å øke fordi CO2 er en drivhusgass. Dette er den «direkte» oppvarmende effekten av CO2.
• Jordkloden «svarer» på denne oppvarmingen på flere måter. Her benyttes betegnelsen tilbakekoblinger. Tilbakekoblingene varmer opp jorda ytterligere, slik at den samlede oppvarmingen blir mellom 1,5 til 7 ganger større (avhengig av hvem man lytter til) enn det CO2 hevdes å skulle gi alene.

Alle tre forutsetningene må stemme om teorien skal være gyldig.
Svært mange av forskerne som har satt seg inn i denne hypotesen er enige i de 2 første punktene. Det er også disse to punktene som til kjedsommelighet gjentas av politikere, klimaalarmister og media. Men uenigheten ligger i punkt 3. Det er her vi har ca. 2/3 av den spådde oppvarmingen som er innebygd i modellene. Uten denne modellerte oppvarmingen vil våre CO2-utslipp bare gi oss en liten mild oppvarming uten noen grunn til uro. Hvis det fantes noen indikasjon på denne tredoblingen av oppvarmingen burde vi forlengst ha hørt om det. Men vi får bare til stadighet repetert de to første punktene.
Kan man finne en metode til å teste/måle punkt 3 empirisk? Når vi har oppvarming grunnet våre CO2-utslipp, burde en vesentlig del av «tilbakekoblingen» komme fra vanndamp fra verdenshavene. Hva skjer så med den ekstra vanndampen? Her har vi 2 alternativ:

• Vanndampen kan samle seg i atmosfæren. Siden vanndamp er en kraftig drivhusgass, vil denne økningen av vanndamp i atmosfæren gi oss mere oppvarming enn den som kommer direkte fra CO2-økningen. Dette kalles positiv tilbakekobling.
• Vanndampen kan danne skyer, uten at vi får en større mengde av gassen vanndamp i atmosfæren. Ekstra skyer reflekterer mer sollys tilbake til verdensrommet, vi får en avkjølende effekt som motvirker noe av den direkte oppvarmingen som skyldes CO2. Dette kalles negativ tilbakekobling.

Den spådde, farlige oppvarmingen til klimaetablissementet er kun mulig om det første av disse to alternativene slår til. Dersom det skal være tilfelle, må vi kunne observere utvidelsen av varm, fuktig luft i nedre del av troposfæren i området rundt ekvator (sentrum av dette området skulle være i ca. 10 km. høyde), et såkalt «hotspot». Dette er blant annet beskrevet i IPCC Fourth Assesment Report fra 2007.

Link: http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/ch9s9-2-2.html
Målinger fra satellitt og værballonger viser imidlertid at det ikke utvikles et slikt « hotspot».

Vi har nå sett at selve grunnlaget for den mulige, farlige oppvarmingen, "hot-spotet", ikke finnes. Det betyr i praksis at den påståtte, kraftig positive tilbakekoblingsmekanismen som kreves for at den farlige CO2-påvirkede oppvarmingen skal være reell, heller ikke finnes. Merk, det ble benyttet 2 forskjellige målemetodikker, satellitt og værballonger. Begge metodikkene viser entydig samme resultat. CO2-hypotesen er dermed avkreftet!
Sitat: Albert Einstein:"No amount of experimentation can ever prove me right; a single experiment can prove me wrong."

Men her er mer! Earth Radiation Budget (ERB) satelitten(e) som startet sin virksomhet i

1980 har målt utgående varmestråling siden da. CO2-hypotesen tilsier at varmestrålingen ut ville minke, siden jorda skulle beholde stadig mer av varmen. Dette er innebygd i datamodellene som IPCC har benyttet i sine prognoser. Men den virkelige verden oppfører seg ikke slik. Målinger vise det motsatte av hva modellene har innebygd. dette er fremstilt slik:

Til figuren: Utgående stråling fra jorda (vertikalaksen) mot sjøoverflate-temperaturen (horisontal), slik ERBE-satellittene (øvre, venstre graf) har målt den, sammenlignet med 11 klimamodeller (de andre grafene). Merk at klimamodellenes grafer skråner andre veien i forhold til hva som måles i virkeligheten. Referanse: Lindzen and Choi 2009, Geophysical Research Letters Vol. 36: www.drroyspencer.com/Lindzen-and-Choi-GRL-2009.pdf.Etter en del kritikk ble denne rapporten korrigert, men resultatet er likevel det samme (2011): www-eaps.mit.edu/faculty/lindzen/236-Lindzen-Choi-2011.pdf

Dette er også en tilbakevisning av påstanden om at våre CO2-utslipp vil gi oss thermageddon på jord.

*

Al Gore viste i sin Nobelprisbelønte PowerPoint-presentasjon at grafen for temperatur og CO2 fulgte hverandre. For de som ikke er klar over det: fredsprisen er ikke en vitenskapspris!

Al Gore glemte imidlertid å forklare en liten detalj: Først stiger temperaturen – så øker CO2-innholdet i atmosfæren. Om temperaturen synker, følger CO2-konsentrasjonen etter. Her blander de fleste CO2-dogmatikere sammen årsak og virkning. Det som er merkelig er at, så vidt jeg vet, ingen ledende representant for IPCC har kommentert dette.
Målingene er beskrevet i:

Science 14 March 2003:
Vol. 299 no. 5613 pp. 1728-1731
DOI: 10.1126/science.1078758

Timing of Atmospheric CO2 and Antarctic Temperature Changes Across Termination III

"ABSTRACT

The analysis of air bubbles from ice cores has yielded a precise record of atmospheric greenhouse gas concentrations, but the timing of changes in these gases with respect to temperature is not accurately known because of uncertainty in the gas age–ice age difference. We have measured the isotopic composition of argon in air bubbles in the Vostok core during Termination III (∼240,000 years before the present). This record most likely reflects the temperature and accumulation change, although the mechanism remains unclear. The sequence of events during Termination III suggests that the CO2 increase lagged Antarctic deglacial warming by 800 ± 200 years and preceded the Northern Hemisphere deglaciation."

Link: http://www.sciencemag.org/content/299/5613/1728.abstract


Atter et punkt som viser at CO2 -hypotesen ikke holder stikk.