Debatt

Vår smittsomme forestillingsevne

Vi blir revet med av en god historie, enten den er skrevet eller fortalt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forrige uke var jeg på Litteraturhuset i Trondheim og snakket om spenningsromanene mine. Tittelen på foredraget var: «Mellom vitenskap og myter». Jeg snakket også om det merkelige fenomenet kommunikasjon. La meg i det følgende reflektere litt over det.

Oppe i hodet mitt har jeg noen bilder og forestillinger – jeg ser for meg at de er innkodet i hjernebølgene mine – som jeg ønsker å overføre til deg. Hvis jeg kunne formidle dem direkte, hjerne til hjerne, kunne vi ha utvekslet milliarder av ord i sekundet. Men hverken du eller jeg har kommet dit ennå, så vi må gå veien om skrift eller tale. Når du sitter og leser dette, tar du kanskje inn fem ord i sekundet. Det skulle altså ta meg noen titalls år å overføre det jeg tenker på et sekund!

Takket være kommunikasjonens magi er det ikke slik. Når du leser, tar du inn mer enn de skrevne ordene, du tar i like stor grad inn det som står mellom ordene. Det uuttalte. Og som om vi kommuniserte telepatisk, kopierer hjernen din på magisk vis mine forestillinger.

To eksempler på hvor lite tekst som trengs for å trigge en felles forståelse:

Like før boken «Les Misérables» skulle utgis, dro etter sigende Victor Hugo på ferie. Spent på hvordan boken ble mottatt, sendte han et brev fra feriestedet sitt til forleggeren (vi er i snail-mailens tidsalder). Brevet inneholdt ett eneste tegn: «?». Forleggeren sendte brev tilbake, det inneholdt også ett eneste tegn: «!». Jeg håper på det samme når bok nummer tre i trilogien min kommer utpå våren.

Følgende kortnovelle er (med urette) tillagt Hemingway: «Babysko til salgs, aldri brukt». Hvilke hjerteskjærende forestillinger trigger ikke disse få ordene.

Hvordan er slikt mulig? Kanskje fordi vi har tilgang på en gåtefull, mental database, noe i likhet med det Jung kalte det felles ubevisste.

Forskere har scannet hjernen på en person som forteller og hjernene på folk som lytter til ham. Det viser seg at hjernebølgene hos de som lytter gradvis trekkes inn i fase med hjernebølgene til den som forteller. Forestillingene er kodet inn i hjernebølgene hos fortelleren og speiles i hjernebølgene hos de som lytter. Jo bedre overensstemmelse, jo bedre kommunikasjon. Dette fenomenet kalles entrainment, på norsk medrivning. Vi blir revet med av en god historie, enten den er skrevet eller fortalt.

Å kunne oppfatte det uskrevne er et relativt nytt fenomen i evolusjonen. Det krever bevissthet, og fullt ut bevisste ble vi først for noen få tusen år siden. Ordet ble bevissthetens virkemiddel, slik bildet hadde vært det ubevisstes. Vi finner derfor mye eldre bilder enn skrevne tekster. I Frankrike er det for eksempel funnet trettifem tusen år gamle dyremalerier i huler.

På den tiden lå Norden ennå under to-tre kilometer med is. Først da den var borte, kom det folk hit og satte spor. I Lier har vi for eksempel Norges største helleristning av en elg, hogget inn i fjellet for åtte tusen år siden. Havet sto høyere den gangen, bilder som ble laget i fjæra ligger nå flere titalls meter oppe i åssidene. På Åskollen, seksti meter over dagens havnivå, er det en helleristning med førtiseks bilder av dyr og fisk.

Det eldste skrevne budskapet som er funnet i Norge er mye yngre, nedtegnet i runer rundt år 300 (Tunesteinen ved Sarpsborg). Runer på trepinner, bein og stein ga datidens forfattere et dårlig utgangspunkt for bestselgeropplag. Det skal være usagt hvor bevisste vikingene, noen hundre år senere, var på kommunikasjonens mysterium, men de ga det skrevne ord overjordisk forankring. Ifølge Håvamål hadde Odin fått runene åpenbart mens han hang i Yggdrasil-asken ni dager og netter, spiddet på spydet sitt. Han ga dem videre til Heimdall, som ga dem videre til menneskene.

I hundreårene som fulgte, utviklet det skrevne ord seg og fortrengte gradvis bildet. I vår tid mener jeg å se tegn til at bildet er på vei tilbake. Den oppvoksende slekt boltrer seg på nettbrettenes og smartfonenes ikonstyrte grenseflater, internett dominerer mer og mer, færre leser tegneserier, aviser og ukeblader på papir.

Det gleder mitt forfatterhjerte at bøker ser ut til å holde stand. Det er et paradoks at det er flest menn som skriver dem, mens det er flest kvinner som leser dem. Jeg overlater til leseren å forklare dette paradokset i dagen samfunn. Hadde vi vært på attenhundretallet, ville det hatt sin kulturelle forklaring. Da var det forventet at kvinnelige forfattere skulle skrive anonymt eller med bistand av sine menn. Hadde vi vært i steinalderen kunne det også forklares, det krevde nok sin mann å hogge i stein (Jeg opplever av og til å hogge i stein i dag også, men jeg tror ikke det er kjønnsbestemt lenger).

Har du lest helt hit, kan jeg gi deg en god nyhet: Du har gjort noe bra for hjernen din. Mens du leste dette, dannet den nye forbindelser og celler. Den – og dermed du – er ikke helt den samme lenger. Hjernen er uutgrunnelig. Den kan aldri helt ut forstå seg selv, men kanskje vil den om noen tiår lære oss å kommunisere uten skrift eller tale?

Fremtiden har aldri vært mer spennende.

Mer fra: Debatt