Du vet de finnes, men jeg tipper du ikke ofte tenker på atomvåpen. Det mest ødeleggende masseødeleggelsesvåpenet verden har sett. Det som skader mennesker og natur i flere generasjoner etter det er tatt i bruk. Det som på to små smell for atomvåpen å være, sendte omtrent 250.000 mennesker gjennom en smertefull død i 1945. Det våpenet vi har nok av til å utslette oss selv og sprenge hele klodens landmasse mer enn en gang. Det er det eneste masseødeleggelsesvåpenet som er lov å bruke etter internasjonal lov. Det var en periode da atomvåpen lå langt lenger framme i pannen på oss. Før 1990, under den kalde krigen, var atomvåpen i alles mareritt. Nei til Atomvåpen hadde rekordmange medlemmer. Min egen mormor var et av dem – hun gikk med Nei til Atomvåpen-nett helt til hun nylig døde. Mormor opplevde to supermakter som truet med å utslette hverandre og ta med seg verden i prosessen. Under Cubakrisen i 1962 holdt mormor pusten. Hun fylte kjelleren med hermetikk for å kunne ta vare på sine fire barn under en kommende atomvinter.
Heldigvis forble krigen i 1962 like kald som hodene til amerikanske J.F. Kennedy og sovjetiske Nikita Khrusjtsjov, til tross for varme hoder i begge administrasjoner. I dag er det færre som har mareritt om atomkrig – muligheten har vært ansett som mindre enn under den kalde krigen. Kanskje kan vårt forhold til atomvåpen de siste 20 årene beskrives som et internasjonalt ikke-tema. Vi vet at våpnene finnes, men tror ikke de skal brukes, så vi tar ikke helt stilling til hva vi skal gjøre med dem. Én definisjon av kultur er «det en tar for gitt i et samfunn», og i dagens verden tar vi atomvåpen for gitt. Vi lever i en atomkultur – i et verdenssamfunn som har vennet seg til å leve med ultimate eksistenstrusler – som en frosk som har vært så lenge i lunkent tungtvann at den ikke lenger kan forestille seg friskere, kaldere vann. Vi forventer ikke at verdensvæsken som omgir oss skal begynne å koke. Men gjør den det, er det for sent. Men noe er i ferd med å skje. Små bobler forteller oss at vannet er under forsiktig oppvarming. Ni land har atomvåpen og alle er i ferd med å oppgradere og modernisere sine våpen. Pakistan investerer i 200 nye våpen for å framstå sterkere overfor atomnaboen India. Nord-Korea antas å øke lageret sitt med én atombombe i året. Nedrustningen etter den kalde krigen er langt på vei død. Nylig sa Russlands representant på en atomkonferanse i FN at han syntes landet hadde kvittet seg med mange nok atomvåpen, og at de foreløpig ville beholde verdens største atomarsenal. Nest største atommakt er med god margin USA. Og forholdet mellom atomsupermaktene forverres nesten daglig. I Ukraina pågår en krig som er til forveksling lik den kalde krigens konflikter der USA og Sovjetunionen støttet hver sin side. Siste nytt derfra er at Russland vurderer å plassere atomvåpen på den annekterte Krim-halvøya. Flere av atommaktene framstår heller ikke alltid som fredsduer. USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Israel har de siste årene startet flere kriger, for eksempel i Irak, Afghanistan, Georgia, Gaza, Libya og Libanon. Boblene forteller oss at vi må bryte tausheten, vi kan ikke lenger ta atomvåpen for gitt. Vi må snakke om at vannet varmes opp. Vi trenger frosker som kvekker at tungtvannet kan komme til å fortære oss.
Vi kan begynne med å spørre om det er fornuftig at det norske Oljefondet investerer penger i atomvåpenindustrien – altså at dine og mine penger brukes til å utvikle og holde ved like de mest ødeleggende våpen vi kjenner. Kanskje har vi tatt atomvåpen så for gitt at vi ikke har vært kritiske nok til at Norge gjennom NATO, som en del av sitt strategiske konsept, holder muligheten åpen for å bruke atomvåpen først, og dermed starte en krig som truer vår sivilisasjon. Venstre, SV og Senterpartiet fortjener skryt for å ha begynt å kvekke. Sammen har de inne et forslag til Stortinget om at Norge skal jobbe for et internasjonalt forbud mot atomvåpen. De to regjeringspartiene mener på sin side at et atomvåpenforbud ikke er noe Norge bør strebe etter. De mener et godt forhold til NATO og Russland er i strid med dette og trumfer ønsket om en atomvåpenfri verden. Spenningen er knyttet til hvem Ap vil kvekke sammen med – froskene som tar det lunkne tungtvannet for gitt, eller de som vil jobbe for en friskere verdensvæske. Skal de følge sitt eget partiprogram, bør de gjøre det siste. Det er nemlig kun Frp av de norske partiene som ikke har skrevet i sitt program at «atomvåpen innebærer uakseptable humanitære konsekvenser».
Den forrige regjeringen startet et internasjonalt engasjement mot atomvåpen kalt «det humanitære initiativ». Nå har utenriksministeren i praksis trukket Norge fra pådrivergruppen for initiativet og dermed svekket kampen mot atomvåpen. Å ønske seg en verden uten atomvåpen, må være første skritt for å oppnå det. Dessverre er vi altså ikke der engang. Kanskje er det urealistisk å se for seg en atomvåpenfri verden i nærmeste framtid. Men det er ikke umulig. Gjennom internasjonalt diplomati har vi langt på vei vunnet kampen mot kjemiske våpen. De fleste land har for godt kvittet seg med dem. De resterende har forpliktet seg til å gjøre det. Det er kun Nord-Korea og Israel som vil holde på sine kjemiske våpenlagre. I august er det 70 år siden de to amerikanerne «Little Boy» og «Fat Man» langt på vei jevnet Hiroshima og Nagasaki med jorden. De største atombombene er i dag minst 200 ganger kraftigere. 70-årsmarkeringen er en mulighet for politiske ledere til å vise at de forstår alvoret i dette. Det er en mulighet for menneskeheten til å se verden med nye øyne.
Nei til Atomvåpen har nettopp relansert det klassiske Nei til Atomvåpen-nettet som min mormor alltid gikk med. Hun ville satt pris på at jeg bruker det. Men hun hadde blitt skuffet over at atomvirkeligheten fortsatt krever vår alles oppmerksomhet.
Dine penger brukes til å utvikle de mest ødeleggende våpnene.