Påtroppende miljøminister Ola Elvestuen og Oslos ordfører Marianne Borgen var raskt ute og talte for at bevaring av Y-blokka bør vurderes på nytt – til protester fra Jan Tore Sanner på vei til ny ministerpost. Få uker etter gikk Statsbygg og arkitekt Gudmund Stokke fra vinnerteamet ut med et offensivt forsvar for prosjektet. Stikkordet er byreparasjon.
Å hevde at riving av en fredningsverdig bygning er en reparasjon, er et retorisk kunstgrep, muligens et forsvar mot anklager om kulturell vandalisme. Statsbygg la 13. februar ut en illustrert presentasjon på sine nettsider. Gudmund Stokke gjentok poengene i en kronikk i Aftenposten 15. februar. Prosjektet selges inn med ord som «verdig, varig, vakkert, vennlig». Men bokstavrim lyder hult når de vil rive Y-blokka.Å rive verdifulle kulturminner som byreparasjon er totalt avleggs, og har alltid vært en farlig geskjeft. Slik tenkte man i 1930-åra, da man vedtok å rive de freda basarhallene ved Oslo domkirke for å lage park. Riveplanene ble stoppet av krigen – nå elsker alle arkitekt Grosch’ teglrøde arkader. Slik tenkte man i 1970 da funkisrestauranten Skansen ble revet for å frigjøre forterrenget ved Akershus festning. Fagmiljøene roper varsku! Det er en slik tabbe som nå er i ferd med å begås i regjeringskvartalet. Rive halvparten av arkitekt Viksjøs hovedverk, med selveste Picasso når bedre løsninger finnes.
Arne Garborgs plass var et vakkert sted som ble til en firefelts vei. Veien er problemet, ikke Y-blokka. På lokk over veien skal det lages park. Men Y-blokka hindrer ingen park! Den gir to særegne byrom foran Trefoldighetskirken og Deichman, omkranset av krumme armer som slipper sola ned. Det er åpent for uteservering i det grønne. I tillegg beholdes det unike samspillet mellom Høyblokka og Y-blokka, som er uløselig knyttet sammen. Og – et internasjonalt kulturminne blir bevart. Dette er den eneste verdige løsningen.Stokke hevder at høydene er i tråd med typisk sentrumsbebyggelse, men unnlater å nevne at de åtte etasjene mot Grubbegata er minst 4 meter hver, sokkeletasjene vesentlig mer. Samlet blir dette betydelig høyere enn i dag, og Høyblokkas solitære posisjon svekkes. De illustrerte byggehøydene er vanskelige å fatte, siden de kun angis i høyde over havet, ikke høyde over terreng. Det mangler snitt som viser sammenhengen fra Youngstorget og gjennom hele prosjektet – inklusive Høyblokka. Det er lett å bli forført.
Prosjektet beskrives som «en verdig manifestasjon av det norske demokratiet». «Her blir kulturminner, arkitektur og byrom attraksjoner i seg selv (…)». Slike ord, mens de river bygningen som har internasjonal appell, Y-blokka, som Europa Nostra i 2016 satte på sin Short list over Europas 14 mest truede kulturminner.
Å rive Y-blokka til protester fra fagbyråkratiet og kulturorganisasjoner i inn- og utland er ingen stolt demokratisk øvelse. Riving reparerer verken byen eller sårene etter 22. juli.