Debatt

Valgtrikset i USA: Gerrymandering

Gerrymandering har fungert som manipulasjon av valgsystemet gjennom mer enn 200 år siden guvernør Elbridge Gerry i Massachusetts skapte det.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det finnes ett nøkkelbegrep som forklarer mye av den skjevhet som finnes i det amerikanske valgsystem: Gerrymandering. Begrepet er ikke ukjent utenfor USA, men det er her det har sitt opphav. I 1812, altså for mer enn 200 år siden, forsøkte guvernøren i Massachusetts, Elbridge Gerry, å sikre sitt gjenvalg ved å konstruere en valgkrets som han mente ville gi ham flertall. Valgkretsen så meget spesiell ut, så spesiell at en karikaturtegner i Boston Gazette tegnet den som en salamander og kalte den en «gerrymander».

Gerrymandering har fortsatt som manipulasjon av valgsystemet gjennom de mer enn 200 år som har gått siden guvernør Gerry skapte det. Faktisk foregår partipolitisk motiverte konstruksjoner i større grad i dag enn noen gang tidligere, og der både demokrater og republikanere tidligere hadde sine svin på skogen, er republikanerne i dag i førersetet. Valgkretsene bestemmes nemlig på delstatsnivå, av de lokale myndigheter. Og der et parti har flertallet har det også maktens adgang til manipulatoriske knep. Mens man i tidligere tider tegnet valgkretser ut fra mer eller mindre sikre antakelser om stemmegivning, benyttes det nå datasentraler som både har registrert adresser, etnisitet, registrering i valgmanntallet og geografisk stemmegivning. Kombinert med forskjellige metoder for «voter suppression» (stemmeundertrykkelse) gir dette et mektig våpen på lokale makthavere.

Jeg skal gi et par eksempler på hvordan dette slår ut på nasjonalt, føderalt plan i USA:

Ved president- og kongressvalget i 2012 fikk demokratene 48,8 prosent av stemmene ved valget til Representantenes hus, som med sine 435 medlemmer er det folkelig representative kammer i Kongressen. Republikanerne fikk 47,6 prosent av stemmene (resten gikk til et utall av andre lister). Demokratene fikk altså 1,2 prosent flere stemmer enn republikanerne. Men republikanerne fikk likevel et overlegent flertall i Huset, 234 mot 201. Svaret er: «Gerrymandering».

I delstaten Ohio fikk republikanerne rent flertall ved Kongressvalget, 51 prosent mot demokratenes 47 prosent. (President Obama vant delstaten mens hans parti altså tapte i valget til Kongressen). På forhånd hadde det blitt gjennomført en såkalt reform av valgdistriktene som var sterkt omstridt. Den bidro til at republikanerne vant 12 av de 16 setene Ohio har i Representantenes hus. En stemmeovervekt på 4 prosentpoeng ga republikanerne 75 prosent av representantene. Svaret er: «Gerrymandering».

Det finnes tallrike eksempler på denne type manipulasjoner. En nær venn i hovedstaden Washington DC arbeidet en mannsalder som profesjonell embetsmann (ikke politisk utnevnt) i Justisdepartementet. Han ledet i flere år avdelingen som skulle overse valglovene. Etter en «redistricting» i delstaten Texas skrev han en meget kritisk rapport om hva han påpekte var lovstridig. Saken gikk til Høyesterett som ga ham delvis medhold. Dette skjedde under president George W. Bush. Etter hvert ble arbeidsforholdene for denne embetsmannen så uutholdelige at han sa opp sin stilling. Mobbingen fra politisk utnevnte i departementet gjorde det umulig å fortsette.

Siden 2011 har republikanerne hatt stort flertall i Representantenes hus. Det innebærer at presidenten ikke kan få sine forslag igjennom. De legges ganske enkelt til side. I kritiske situasjoner, som ved budsjettbehandlingen sist høst, har et flertall av demokrater og noen republikanere, sist Speaker John Boehner, likevel fått et budsjettvedtak igjennom. Det var Boehners siste politiske handling, han har gitt opp Speakerjobben som er tredje høyest på rangstigen i USA, etter president og visepresident.

Valget til høsten til Kongressen er derfor like viktig som presidentvalget, selv om personfokuseringen ved nominasjonene til presidentembetet totalt overskygger dette faktum i velgernes bevissthet. I fem år – det meste av Obamas tid i Det hvite hus – har det politiske system i USA kjørt seg fast. Bortsett fra krisebestemte løsninger i Kongressen, og enkelte midlertidige presidentvedtak, foregår det ingen normal saksbehandling på høyeste plan. Mens tilliten til presidenten svever et sted mellom 45 og 50 prosent i befolkningen, har tilliten til Kongressen sunket til 12–15 prosent. Politikerforakten er til å ta og føle på.

USA har i nyere tid aldri opplevd noe lignende. Polariseringen mellom partiene både i Kongressen og nede i folkedypet lammer hele den politiske prosess. Kompromiss er blitt et skjellsord. Og forakten gir seg også utslag i valgdeltakelsen. Den var ved Kongressvalget i 2014 (det er valg til Representantenes hus hvert annet år) nede på 36 prosent. (Ved valget i 2012 var deltakelsen 54 prosent, altså nesten 20 prosent høyere). Republikanerne har i langt større grad enn demokratene maktet å mobilisere sine velgere ved de såkalte mellomvalgene til Kongressen.

Presidentvalgene viser et helt annet bilde. Republikanerne har etter 1988 kun fått flertall ved ett eneste valg, nemlig i 2004, et valg som var preget av en kollektiv angst etter terrorangrepene i 2001. Da George W. Bush kom til makten etter valget i 2000, hadde hans motkandidat Al Gore over en halv million flere stemmer. En konservativ Høyesterett forærte valget til Bush med 5 mot 4 stemmer etter den tvilsomme opptellingen i Florida.

Denne gang vil valgene til Kongressen (hele Huset og en tredjedel av Senatet) stå helt sentralt. Gerrymandering og andre manipulatoriske grep (blant annet krav om spesielle identitetskort i noen delstater) kan bli avgjørende. Men foreløpig tyder svært lite på at republikanerne, om de på ny skulle få flertall, vil være mer samarbeidsvillige med en president Hillary Clinton enn de har vært med Obama. Dersom Donald Trump skulle bli republikanernes kandidat, vil alarmen gå. Da står partiets flertall i Kongressen i stor fare for å gå tapt.

Mer fra: Debatt