Kultur

Valgkampens store skam

Flere hundre tusen mennesker lever i fattigdom i det norske samfunnet. 100.000 av dem er barn. De er glemt i valgkampen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hver fredag står fattigdommens og skammens kø foran Grønland kirke i Oslo. Men det er ikke menneskene i køen som har grunn til å skamme seg. Skammen ligger på våre folkevalgte, fordi fattigdom er skapt gjennom politiske avgjørelser. Mange hundre mennesker står der på gaten og venter. De er i alle aldre og fra mange land og kontinenter. Det er alle typer mennesker. Unge og gamle, friske og syke, papirløse flyktninger, psykiatriske pasienter. De har det til felles at de venter på mat. De står der med tomme ryggsekker, plastposer og handlenett og venter på at dørene til Fattighuset, på den andre siden av gaten, skal åpne. Fattighuset holder til i Grønlandsleiret 39. Det er en historisk bygning, der Norges Kommunistiske Parti og avisen Friheten en gang holdt til.

Norge er ett av verdens rikeste land. Vårt oljefond er på over 3.000 milliarder kroner. Antallet norske milliardærer er fordoblet under den rødgrønne regjeringen. Norge og norske politikere kan velge og vrake på øverste hylle, når de skal gjøre sine valg og prioriteringer. Fordelen med en flertallsregjering er dessuten at den har makt til å gjennomføre akkurat det den vil.

Norge har hittil tatt seg råd til å bruke tolv milliarder kroner på Afghanistan-krigen. Regjeringen har brukt mer enn 400 millioner kroner på seks måneders bombetokter i Libya. Norge vil kjøpe nye amerikanske jagerfly fra atomvåpenprodusenten Lockheed Martin. Prisen har økt fra måned til måned og har i dag en «usikkerhetspris» på 71 milliarder kroner.

Det er langt fra Lockheed Martins direksjonsrom og fabrikkhaller og til Grønland i Oslo. Hver fredag er det matutdeling på Fattighuset. Maten er en gave fra Kiwi, Ica, Tine og grønnsakshandlere på Økern. Fem og fem mennesker slippes inn i Fattighusets matutdelingsrom. Melk, brød, kjøttpølser, grønnsaker. Alle som kommer over dørstokken, kan ta med seg så mye som de orker å bære. De fleste av idealistene som arbeider på Fattighuset er selv fattige. Nå er de her for å gi noe tilbake til et miljø og et samfunn som hjalp dem i en akutt krisesituasjon. Da jeg besøkte Fattighuset i forrige uke, fortalte de hvor vanskelig det var for dem å gå inn her første gangen. Det handler om verdighet og skam. Om ikke å klare seg uten hjelp. De er her nå for å gjøre nytte for seg. En av dem sa: – Jeg kjenner ikke et eneste menneske som ønsker å være sosialklient. Jeg ønsker bare å få leve et verdig liv og ha penger nok til å kunne delta i samfunnet.

Valgkampen går nå inn i sin andre uke og hittil er ikke de fattige sett. Det er nesten mot normalt. I tidligere valgkamper har politikerne, gjennom sine populistiske megafoner, lovet å avskaffe det uverdige livet i Norge. Da Ingjerd Schou fra Høyre ble sosialminister i Bondeviks regjering fra 2001, sa hun at fattigdommen i Norge måtte vekk. Det ble mange rapporter, men lite handling. I valgkampen i 2005 ble derfor Bondevik-regjeringen utsatt for flengende kritikkk for å ha glemt de fattige. SVs Kristin Halvorsen mente at økningen av antallet fattige under Bondevik var «en ønsket politikk». SV-lederen lovet at dersom de rødgrønne vant valget, var fattigdomsbekjempelse ett av satsingsområdene. I Soria Moria-erklæringen etter valgseieren, het det: «Det er et mål for regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes». Fire år senere var lite skjedd. I et valgkampintervju erkjente SV-lederen at regjeringen hadde skapt «forventninger i forhold til de fattige som vi ikke har innfridd». Hun beklaget og sa «unnskyld». Men unnskyldninger er ord, og i Soria Moria II-erklæringen var avsnittet om fattigdom endret: «Regjeringen vil fortsette arbeidet med å redusere de økonomiske forskjellene i Norge. Regjeringens mål er et samfunn uten fattigdom.»

I engleskolenes samtid gir det mening å møte en engel som kan sees og høres. De fattiges talskvinne i Norge, Johanna Engen, har sluttet å skamme seg over egen fattigdom. Hun sier det er politikerne som burde skamme seg. Johanna Engen er styreleder i Velferdsalliansen, som representerer 25 medlemsorganisasjoner med 50.000 medlemmer. Johanna viste meg rundt på Fattighuset. Hun ble selv uføretrygdet for noen år siden, fordi hun var for syk til å jobbe. – Jeg er ikke fattig fordi jeg tøyser bort pengene, men fordi trygden min ikke strekker til, fortalte hun. Johanna Engen sier at fattige mennesker er «anstendige mennesker» og at fattigfolk er like forskjellige som andre mennesker.

Regjeringen selv har regnet ut at det er 215.000 fattige i Norge. 9,68 prosent av Oslo-borgerne regnes som fattige. Det er 54.282 mennesker. Velferdsalliansen mener at fattigdomstallet ligger på over 400.000. Forskjellen handler om man legger OECDs eller EUs fattigdomsdefinisjoner til grunn. Men uansett hersker det ingen uengighet om er at fattigdommen har økt kraftig under den rødgrønne regjeringen. Og at så mye som 100.000 barn er fattige.

På valgkampmøtene lyder i disse tider Arbeiderpartiets velkjente valgkampsang:
Alle skal med
Ikkje stå aleine
Me vil skape og dele
Alle skal med.

På Dovre har Velferdsalliansen reist «Skammens monument» med følgende tekst: «Norge – et av verdens rikeste land har flere hundre tusen fattige.» Det blir trolig ikke fjernet med det første.

Mer fra: Kultur